Høfligere tone kan få flere forskere til å delta i samfunnsdebatten

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Angrepene på vitenskapen vi ser i USA, der hele fagmiljøer fjernes og vitenskap politiseres, bør være en advarsel også for oss i Norge. Når falske nyheter sprer seg raskere enn fakta, og algoritmer forsterker mistillit, blir det viktigere enn noen gang at forskere deltar i den offentlige samtalen. 

Men samtidig er det barrierer som gjør at mange kvier seg for å ta ordet. En del av det går på tonen i meningsutvekslingene.

Som klimaforsker har jeg tidvis kjent på hvordan responsen på offentlig deltakelse kan virke mer skremmende enn inspirerende. Jeg har blitt kalt ting jeg helst ikke vil gjenta, og har mottatt direkte trusler. 

klimaforsker

Utsatt for drapstrusler og kjønnsdiskriminering fordi hun forsker på klima

Det er dessverre en ubehagelig bieffekt av å delta i samfunnsdebatten om klima. Det gjelder særlig oss som jobber med kontroversielle temaer, som klimafiksing, og kvinner er enda mer utsatt. 

Jeg vurderte nøye før jeg sto fram om nivået på hets jeg faktisk har fått opp gjennom årene. Mye fordi jeg ikke ønsker å demotivere andre forskere som sitter på gjerdet og vurderer å tre inn i den offentlige debatten. Jeg har selv vært en av dem. 

Frykten for kritikk fra egne fagfeller og kolleger var en viktig grunn til min nøling, særlig i midlertidig stilling i tidlig forskerkarriere. Ønsket om å formidle kunnskap om klimaendringene, og behovet for å gjøre noe med dem, ble til slutt sterkere enn frykten for reaksjoner.

Jeg har fått med meg debatten nylig i Khrono om at flere må delta, og at forskerne må ta faglig ansvarlighet. Jeg vil tilføye poenget med å passe på tonen i debatten. 

En del av løsningen i å øke deltagelse kan ligge i hvordan vi snakker sammen. Skal vi ha et levende ordskifte, må det være rom for faglig uenighet, men ikke for personangrep. Faglig uenighet kan bringe et fagfelt videre og er verdifullt i seg selv. 

Debatt ● Jonas Kristiansen Nøland

Ti bud til en ung forsker som vil frem i verden

Men når saklig kritikk blandes med nedlatende kommentarer eller latterliggjøring, særlig på sosiale medier, skaper det en enda høyere terskel for å delta.

Når forskere trekker seg, så taper samfunnet. Forskere sitter på kunnskap som samfunnet trenger. Når vi stiller opp i debatten, bidrar vi med fakta, perspektiver og nyanser som kan korrigere misforståelser og gi beslutningstakere et bedre grunnlag. Men det har blitt mer risikabelt å delta. 

En rapport fra Global Witness viser at jo oftere du deltar i offentlig debatt, jo mer utsatt blir du for verbal trakassering. Kvinnelige forskere rammes særlig hardt: over ti ganger så ofte som menn.

Debatt ● Markus Steen

Forskere har også et ytringsansvar

Konsekvensene er alvorlige. Når forskere trekker seg tilbake fra offentligheten, gir vi mer rom til de som sprer feilinformasjon, fordreier vitenskapelige funn eller sår tvil om etablerte fakta. I en tid der konspirasjonsteorier får fotfeste og algoritmene forsterker polarisering, er det farlig om vitenskapens stemmer forstummer.

Jeg er ikke alene i å ha hatt ubehagelige opplevelser etter å ha deltatt i debatter. Dyktige formidlere som Dag O. Hessen og Bjørn Samset har også delt sine erfaringer. 

Jeg ønsker at vi lærer av slike delte erfaringene. Har vi som fagfeller ikke et særlig ansvar for å holde en høflig tone, nå som mange også står i tilleggspåkjenningen med digital hets?

Debatt ● Jonas Kristiansen Nøland

Et stjerneeksempel på hvorfor forskere ikke orker å delta i samfunnsdebatten

Et høflig og respektfullt debattklima er ikke et krav om konsensus, men et minimum for at flere skal våge å ytre seg. Det handler ikke om at alle skal være enige, tvert imot, akademia er bygget på kritisk diskusjon, men om hvordan vi tar diskusjonen.

Universiteter og forskningsinstitusjoner har et særskilt ansvar for å støtte forskere som ytrer seg offentlig. Det handler om mer enn ytringsfrihet på papiret, det handler om praktisk støtte. 

Det bør være på plass systemer for å rapportere og håndtere hets, opplæring i digital sikkerhet, og en kultur hvor det å delta i samfunnsdebatten ikke bare anerkjennes, men verdsettes. Etiske retningslinjer og opplæring i debatteknikk kan også gjøre det tryggere å delta. 

Dette er ikke en individuell kamp, men en strukturell utfordring.

Mediene må også ta sin del av ansvaret. Redaksjoner har makt til å velge hvilke stemmer som løftes frem og hvordan debattfeltet modereres. Khrono er en viktig plattform for akademisk debatt. Den kan bidra til å senke terskelen for deltakelse, særlig for unge forskere, minoritetsstemmer, og de som ikke tilhører professor- eller ledereliten. 

Debatt ● Glenn Agung Hole

Stillheten i akademia er ikke nøytral – den er farlig

Det bør ikke bare være de mest høylytte eller kontroversielle, de som kan lokke til klikk, som får plass.

Vi trenger flere stemmer. Og vi trenger større mangfold av stemmer. Et viktig poeng jeg har lært i mitt arbeid med klimafiksing er at flest mulig forskjellige stemmer må få plass rundt bordet når vanskelige temaer skal diskuteres. 

Derfor har mitt samarbeid med forskere fra det Globale Sør vært ekstra viktig og inspirerende for meg. Akademia og samfunnet står svakere når forskere tier. I valgår er det ekstra viktig at forskere viser kompassretningen. 

akademisk frihet

Akademisk frihet i fritt fall: — Kansellerings­kultur på steroider

Skal vi klare å møte samfunnets store utfordringer, fra klimaendringer, energiomstilling, til kunstig intelligens, må vi kunne føre en åpen og inkluderende samtale basert på kunnskap, respekt og gjensidig tillit.

Min oppfordring går til kollegaer i forskningssektoren: bruk stemmen deres. Og til institusjonene og mediene: gjør det trygt og meningsfullt å delta. 

Et velfungerende offentlig ordskifte forutsetter at vitenskapen ikke bare produseres bak lukkede dører og publiseres i vitenskapelige journaler, men deles, diskuteres, og blir utfordret, i fellesskap.

akademisk ytringsfrihet

Oppfordrer til menings­bryting der man viser folkeskikk