Et stjerneeksempel på hvorfor forskere ikke orker å delta i samfunnsdebatten

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

 I Khrono 5. august mener seniorforsker Markus Steen at jeg overser mitt akademiske ytringsansvar. Jeg opptrer visst uansvarlig fordi jeg har sagt noe som han mener er galt. Slik sett opphøyer han seg selv til dommer over hva som er en god akademisk ytring.

Innlegget til Steen er et godt eksempel på hvordan man ikke skal opptre som akademiker. I stedet for å vise til hva som er uakademisk med mine ytringer, tar han på seg rollen som belærer og bidrar til å bygge opp en autoritær ytringsfryktkultur. 

Kanskje er det nettopp denne fryktkulturen – og vissheten om at andre står klare med pekefingeren – som gjør at forskere i mindre grad tør å ytre seg? 

Debatt ● Markus Steen

Forskere har også et ytringsansvar

Hvis du blir møtt med saklige argumenter, er det ikke så skummelt. Det som er mer skummelt, er når du blir møtt med moralisering og pekefinger.

Denne formen for hersketeknikk er dessverre svært effektiv. De fleste forskere bryr seg mer om sitt rykte enn sin integritet; de er livredde for å bli stemplet. Trikset er enkelt: å skremme forskerne til taushet. 

Når en forsker offentlig dømmer en kollegas ytring nord og ned, sender det et kraftig signal til andre forskere om å passe seg – og at de gjør lurt i å holde kjeft. Strategien er lært, strategisk og drevet av frykt.

Debatt ● Jonas Kristiansen Nøland

Ti bud til en ung forsker som vil frem i verden

Bakteppet for mitt opprinnelige innlegg handlet om en drastisk nedgang i antall forskere som deltar i samfunnsdebatten. 

Her mener jeg Steens ytringsfryktkultur – med lav takhøyde og lite velvillighet – ikke bidrar til å løse problemet, men snarere forsterker det.

Steen har egentlig ikke noe å utsette på det jeg har skrevet for øvrig. Men tre adskilte, løsrevne kommentarer fra en podkast, en TV-debatt og et LinkedIn-innlegg, har tydeligvis fått begeret til å renne over.

Han mener jeg hevder ting det er vanskelig å se at jeg «har faglig belegg for» eller at jeg «fremsetter påstander som på ingen måte oppmuntrer til en nyansert debatt.». 

De tynne eksemplene tyder på at han ikke er interessert i noen faglig debatt, men er mest interessert i å moralisere over form og stil (hovedkritikken om feilet ytringsansvar blandes med en faglig diskusjon, som jeg svarer ut nederst i dette innlegget) 

Kanskje Steen ikke helt vet hva han gjør selv. Det virker slik, når han det i det ene eksempelet – tallet rundt havvind – egentlig bare deltar i en faglig diskusjon (som er helt greit!), mens han ellers i artikkelen prøver å kritisere min form og stil. Såkalt «feilet ytringsansvar». 

Det er altså den siste strategien som er verst. Og den minner meg om det som startet hele rektor-saken ved NTNU, nemlig Anne Borgs offentlige kritikk av vår «retorikk og diskusjonsform». Vi snakker ikke fag, vi snakker form.

Debatt ● Glenn Agung Hole

Stillheten i akademia er ikke nøytral – den er farlig

Alle forskere er feilbarlige. Det er nettopp derfor vi ikke må innsnevre den akademiske ytringsfriheten med ytringsfrykt – ellers kommer vi ikke videre. Det er gjennom å bli utsatt for faglig kritikk at debatten går fremover. 

Faglig uenighet er ikke farlig, men nødvendig. Det er vitenskapens motor, men forutsetter takhøyde, velvillighet, ytringstrygghet og færre pekefingre.

Så, over til noen svar til den faglige debatten:

I det «ferske eksempelet», viser Steen til en debatt som oppstod etter en podkast om et «hippie-strømsystem», som jeg og min kollega allerede har besvart. Det handlet altså ikke om at Spania har et «hippie-strømsystem» i dag, men om en advarsel mot å legge opp til et ustabilt strømsystem i fremtiden. 

Hvis Steen er interessert i mitt syn på vårens hendelse i det spanske strømsystemet, er han velkommen til å lese – og faglig imøtegå – innlegget vårt hvor vi forklarer hva som skjedde under Europas verste strømbrudd.

STORBRITANNIA

Ny lov om ytringsfrihet på campus: Forbered dere på å bli sjokkert og fornærmet, sier ombud til studenter

I eksempel 1 blir min opptreden på NRK Debatten om norsk havvind høsten 2024 trukket frem. Her unngår Steen å nevne at konteksten her var bunnfast havvind og Sørlige Nordsjø II (SNII), ikke flytende havvind. 

Ordrett sa jeg følgende: «Det er jo bare 20 prosent av det første prosjektet som skal leveres fra norsk side – 80 prosent er utlandet.» For SNII vil hovedsakelig vindturbiner og fundamenter dominere de totale kostnadene. Disse leveres ikke fra norsk side.

Hvis jeg tolker Steen riktig, er ikke påstanden min feil. Problemet er visst at jeg ikke opplyser om at «dette er typisk for havvindprosjekter i vår del av verden.» Det er disse komplekse verdikjedene som gjør at det ikke er gitt at Norge tar store markedsandeler innen havvind. Mitt utspill i debatten handlet om å korrigere politikeres urealistiske forventninger til havvind.

akademisk frihet

Akademisk frihet i fritt fall: — Kansellerings­kultur på steroider

I eksempel 2 trekker Steen frem min kommentar på et LinkedIn-innlegg postet av Anne Therese Gullberg i Kruse Larsen. Det handlet om en forskningsartikkel i tidsskriftet Energy Policy som har studert polariseringen av energidebatten i Sverige. 

Jeg responderte til Marit Arnstad, parlamentarisk leder i Senterpartiet, sin kommentar til LinkedIn-innlegget. Hun skrev: «Dette var virkelig for enkelt og sjablongmessig og bidrar i seg selv til ytterligere polarisering. Dessuten er det ikke særlig overførbart til norske forhold.»

Min kommentar rettet seg ikke mot høyre-venstre-polariseringen mellom vindkraft og kjernekraft, som er ganske godt kjent fra før. Det jeg gjorde var å kritisere forsøket på å forklare dette med de verdiforklaringene som ble fremsatt i LinkedIn-innlegget. 

Dersom Steen valgte å dele hele kommentaren min, og ikke bare et utvalg, ville intensjonen med kommentaren kommet bedre frem. Jeg skrev: «Å ønske en energiform som bidrar til mer stabile strømpriser er ikke uegalitært. Det er heller ikke individualistisk å foretrekke energiformer som gir flere lokale arbeidsplasser og som kan bidra til å bygge opp norske distrikter. Det er heller ingen økologisk verdi i å primært favorisere kraftproduksjon som krever mest areal.» 

Dette er heller ikke noe som forskningsartikkelen finner, men det ble antydet i LinkedIn-innlegget. Studiet finner at preferansene for vind- og kjernekraft er politisk motiverte basert på etablerte fordommer. De ser ut til å være mindre motivert i dype verdimessige holdninger som likhet, naturvern og individualisme.

akademisk ytringsfrihet

Fikk kritikk av sin egen rektor: — Følte oss dolket i ryggen