Stillheten i akademia er ikke nøytral – den er farlig

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

En ny global undersøkelse publisert i Times Higher Education viser at 68 prosent av forskere driver selvsensur. 77 prosent mener akademisk ytringsfrihet er svekket sammenlignet med for ti år siden. Over hele verden ser vi tegn til det samme: Professorer vegrer seg for kontroversielle temaer, forskere sensurerer seg selv, og offentligheten tynnes ut. Det beskrives som en «spiral of silence». I Storbritannia har universiteter sviktet i å beskytte forskere med «ubeleilige» meninger.

Det stopper ikke der. 62 prosent av amerikanere sier de holder tilbake egne politiske meninger i frykt for sanksjoner. I Tyskland er det bare 18 prosent som tør å ytre seg offentlig om sensitive temaer. Mekanismen er kjent som «spiral of silence» – stillhet av sosial frykt.

Dette er ikke teoretiske abstraksjoner. Dette er virkelighet – også her hjemme. Og dette rammer ikke bare enkeltindivider. Det undergraver hele samfunnsoppdraget vårt.

Jonas Nøland ved NTNU påpeker at medieinnlegg i Universitetsavisa fra NTNU-forskere har stupt med 70 prosent på fire år. Hvis årsaken er frykt for å ytre seg, står vi midt i en stille epidemi – der selv akademia preges av taushet, frykt og selvjustis.

Og da må vi stille det ubehagelige spørsmålet: Hva skjer med et demokrati når fagfolk tier – ikke fordi de mangler mening, men fordi de frykter konsekvensene? Når kunnskap blir taus, svekkes hele den offentlige samtalen.

Jeg har kjent det på kroppen. Gjennom flere roller – som toppleder, akademiker, og som menneske med et navn og en stemme.

Debatt ● Oda E.W. Tvedt

Når det å være vanskelig kan koste deg jobben, lønner det seg å holde kjeft

Som toppleder i Drammen Taxi krevde jeg kun én ting: at ansatte kunne norsk godt nok til å kommunisere trygt og respektfullt med kundene. Det handlet om integrering, ikke ekskludering. Likevel ble jeg møtt med trusler og mediekaos – for å si det mange tenkte, men få turte å si.

Som CEO i Fretex Miljø gjennomførte jeg en nødvendig omstilling: Åtte butikker og ett sorteringsanlegg ble lagt ned for å redde virksomhetens bærekraft. Det var tungt – men nødvendig. Likevel ble jeg kalt kald og kynisk, kun for å ta ansvar og hengt ut i Sosiale medier.

Som akademiker har jeg møtt samme mønster: Motargumenter erstattes med avvisning og personangrep. Et tydelig eksempel kom i juni 2025, da Harald Magnus Andreassen i kronikken «Harald Magnus Andreassen slakter førsteamanuensis Glenn Agung Hole,» i Finansavisen karakteriserte mine påstander som «tåpelige og meningsløse». Dette var ikke faglig uenighet, men et åpent personangrep.

Jeg svarte umiddelbart og saklig i «Slik svarer Hole på Andreassen-kritikken», med OECD-data, NAV-statistikk og faglitteratur. Målet var å løfte debatten dit den hører hjemme: På faglig nivå.

Kort tid etter publiserte Øystein Hov «Uredelig tallbruk fra Hole» i Finansavisen, hvor han anklaget meg for feil bruk av statistikk og stilte spørsmål ved min integritet – uten å imøtegå mine faktiske poenger eller data.

Jeg svarte i «Hov bedriver økonomisk ønsketenkning», hvor jeg dokumenterte hvordan han forenklet et komplekst samfunnsbilde til en snever fortelling. Også her forsøkte jeg å gjenreise rommet for faglig uenighet med fakta og analyser.

Disse angrepene viser hvordan posisjon og retorikk kan brukes til å skremme til taushet – ikke fremme nyanser. Jeg svarte begge med fakta og faglighet. Men det viktigste er hva det signaliserer til andre: Hva lærer unge forskere når kritikk møtes med hersketeknikker, ikke motargumenter?

akademisk frihet i europa

Rapport: Press fra USA er en alvorlig trussel mot den akademiske friheten

Vi lærer barna å si nei til mobbing. Men hvor lærer de mobbing? De ser det i akademia – hos voksne som reagerer med sinne på uenighet, og bruker posisjon til å kneble, ikke lytte. Vi sier universitetene skal være rom for kritisk tenkning, men vi lærer studentene at det tryggeste er å tie.

Stillheten er ikke tilfeldig. Den er lært – og prisen for å ytre seg kan være høy: sverting, utestengelse, stans i karrieren. Selv for etablerte. For de uetablerte? Taushet blir eneste trygghet.

Og tomrommet fylles. Når fagfolk trekker seg, tar PR-rådgivere og selvutnevnte eksperter over – ofte uten faglig forankring. Da taper ikke bare akademia. Da taper samfunnet.

Friksjon skaper innsikt. Uenighet skaper utvikling. Men når diskusjon sees som trussel, dør innovasjonen. Et akademia uten motstemmer er som et hav uten strøm: stillestående, livløst – og uten retning. Og vi ser det skje – også her hjemme. Det er ikke bare en følelse. Det er dokumentert.

Ytringsmot må ikke bare aksepteres – det må verdsettes, beskyttes og premieres. For samfunnsoppdraget vårt stopper ikke ved å forske og undervise. Det handler også om å utfordre, stå i stormen – og ta risikoen ved å si det som trengs å sies.

Stillhet er aldri nøytral. Den er et tapt slag for sannheten. Og når akademikere slutter å snakke, forsvinner ikke støyen – det er kunnskapen som stilner.

forskning

Glad for bred enighet om akademisk frihet