Debatt ● Kåre Letrud, Halvor Nordby og Frode Veggeland

Leder du et universitet, bør du ha erfaring fra forskning og undervisning

Hvorfor det er nødvendig at styreledere i UH-sektoren har sektorkunnskap.

Ledere som har kunnskap om og forståelse for hva og hvem de skal lede, oppnår lettere både faglig autoritet og tillit blant medarbeiderne, skriver forfatterne. Tidligere styreleder ved NHH, Karen Helene Ulltveit-Moe, som her sitter nederst ved bordet, har erfaring både som forsker og underviser.
Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

I debatter om valgt og ansatt styreleder er det gjerne ett hensyn som ikke kommer godt frem: ekstern styreleders kompetanse. Vi skal her ikke ta stilling til styreform, men argumentere for at generell styreledererfaring på langt nær er tilstrekkelig; eksterne styreledere bør også ha god kunnskap om kjernevirksomheten til virksomheter i UH-sektoren.

Statlige høgskoler og universitet med valgt rektor har «delt ledelse». Her fungerer rektor både som faglig leder og som styreleder, mens en direktør er ansvarlig for den administrative ledelsen. 

Institusjoner med ansatt rektor har «enhetlig ledelse», hvor faglig/administrativ ledelse og styreledelse er to separate funksjoner. Enhetlig ledelse er den vanligste løsningen i dag.

Styreledere i institusjoner med ansatt rektor er som regel eksterne, og oppnevnes for fire år av gangen av kunnskapsdepartementet. Styreleders stemme er avgjørende ved stemmelikhet (utenom valg), og styreleder deltar i etatsstyringsmøtene (se regjeringens veileder). 

Styreledere skal videre sørge for å utnytte den samlede kompetansen til styremedlemmene for å ivareta styrets kjernefunksjoner: overordnet ansvar for virksomhetenes drift og langsiktige strategier og for å utøve tilsyn med og kontroll av daglig leder (rektor) og virksomhetens aktiviteter.

Vi finner ikke krav til styreleders kompetanse drøftet i noen dokumenter (...).

Vi finner ikke krav til styreleders kompetanse drøftet i noen dokumenter, og det kan se ut som at man legger til grunn at generell styreledererfaring og kjennskap til andre sektorer lett kan overføres til UH-sektoren. 

Vi mener at dette ikke er holdbart. 

Problemstillingen synes lite problematisert i offentlig debatt. Et unntak er diskusjonen som ble løftet av ansatte ved NMBU for ti år siden.

Forskningslitteraturen om ledelse har de siste ti-femten årene i økende grad betonet viktigheten av at sentrale ledere har kompetanse på og/eller erfaring fra den virksomheten de skal lede. Dette har særlig kommet til syne i debatten om enhetlig ledelse og tanken om at helhetlig ledelse i kunnskapsvirksomheter også involverer ledelse av fag, slik at også sentrale ledere trenger reell faglig forståelse. 

Dette anses som en forutsetning for å kunne sikre reell og helhetlig kvalitet opp mot robuste faglige normer fra fagmiljøene — ikke bare et avgrenset sett «kvalitetsindikatorer» som for eksempel hvor populære tilbud er. 

Resonnementet er enkelt: ledere som har kunnskap om og forståelse for hva og hvem de skal lede, oppnår lettere både faglig autoritet og tillit blant medarbeiderne. 

Dette er viktige forutsetninger for både effektiv og god styring. Leder du et hotell bør du ha god kunnskap om hotelldrift. Leder du Forsvaret bør du ha god kunnskap om militær virksomhet. Leder du et universitet bør du ha god kunnskap om UH-sektoren og dens samfunnsoppdrag, så vel som kompetanse på og erfaring fra sektorens kjernevirksomhet: forskning og utdanning. 

Vi mener selvsagt ikke at det å ha denne type bakgrunn er en tilstrekkelig betingelse for å bli en god leder. Poenget er at den er nødvendig, også for styreledere i UH sektoren.

La oss gi et eksempel på noe som gjør UH-sektoren ulik mange andre sektorer: kvalitet i forskning og undervisning er i stor grad et dugnadsarbeid, drevet av personlig engasjement, moralsk ansvar og regulert av sosiale normer for faglig kvalitet og kollegialitet i et fagmiljø. Medarbeiderne er med på denne dugnaden i bytte mot tillit, frihet og fleksibilitet. 

Om man legger for mye vekt på ytre måloppnåelse, svekker det den faglig-normative sfæren og dermed også medarbeidernes indre motivasjon. Den store faren ved dette er at frivillighet og fleksibilitet svekkes.

Hva vil det da si å ha god nok kunnskap fra sektoren? Vi foreslår at det her vil si å ha hatt en kombinert forsknings- og undervisningsstilling over flere år i en institusjon av samme type som den man skal lede. 

Man bør ha erfaring fra både forskning og undervisning, det vil si å ha lagt mye tid og arbeid i at studentene skal få et tilbud man som pedagog og fagperson kan stå inne for og at forskningen man produserer skal være metodisk sunn og faktisk skape ny og verdifull kunnskap.

Vårt grunnleggende poeng er: sektorkunnskap er en nødvendig forutsetning for at styreledere i UH-sektoren skal være i stand til å ivareta sitt ansvar og sine oppgaver og derigjennom sikre en sunn og god utvikling av universiteter og høgskoler.

Innen 1. august 2027 skal det oppnevnes eksterne styreledere for seks statlige universitet og høgskoler. Vi oppfordrer Kunnskapsdepartementet til å bruke tiden til å finne kandidater med ovennevnte kompetanse til disse viktige vervene.

Powered by Labrador CMS