Debatt ● Rune Todnem By

Kast prorektorene over bord — slipp dekanene løs

Når vi sentraliserer beslutninger, umyndiggjør vi de kollegene som står tettest på resultatene. Vi må fjerne de lagene som kun fungerer som forsinkende mellomstasjoner.

Mann i dress sitter på kontor med plante i bakgrunnen og en uskarp person i forgrunnen.

Når dekanene tar plass i toppledelsen med ansvar for helheten — for eksempel med ansvar for utdanning eller forskning på tvers av hele institusjonen — sikrer vi at strategien er forankret i den faglige hverdagen, skriver forfatteren. Han har fire forslag.

Foto: Elisabeth Tønnessen

Rune Todnem By Professor Rune Todnem By Universitetet i Stavanger

Publisert 04.05.2026 - 09:56 Sist oppdatert 04.05.2026 - 10:31

Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Den evigvarende debatten om man skal ha valgt eller ansatt rektor er en total avsporing som vi rett og slett ikke har tid til lenger. Som kolleger i samme sektor må målet vårt være å skape verdi sammen, uavhengig av hvilken ansettelsesform topplederen har.

Problemet er ikke nødvendigvis hvem som sitter på toppen, men at vi har havnet i en blindgate der gode intensjoner om effektivisering og kvalitetssikring har tippet over i et kontrollregime som i praksis hindrer oss i å løse samfunnsoppdraget vårt.

Denne utviklingen krever at vi sammen tør å kalle en spade for en spade: Den økende kontrollysten vi ser i alle ledd er ikke ledelse — det er administrasjon.

ledelse

UiS skal utrede overgang til valgt rektor. Knapt flertall

Denne interne systemfeilen er først og fremst et symptom på styringssignalene fra departementet, som har forplantet seg nedover i organisasjonene våre og kvalt det faglige handlingsrommet.

Systemfeilen starter i Kunnskapsdepartementet. Når styringen skjer gjennom detaljerte tellekanter og kortsiktige mål, skapes det en frykt for ikke å levere på de målbare tallene.

Denne usikkerheten forplanter seg naturlig nok nedover. Universitetsledelsen svarer med å bygge omfattende kontrollsystemer for å sikre at hver minste enhet leverer sin kvote av poeng. Resultatet er en illusjon av styring som i realiteten kun produserer merarbeid og byråkrati for oss alle. Det leder aldeles ikke til merverdi for samfunnet.

Dermed administrerer vi oss bort fra verdiene våre.

Debatt ● trond blindheim og tom karp

Fra frie katter til lydige sauer?

Ledelse skal handle om verdiskaping, retning og tillit, men i dagens regime reduseres ledere ofte til saksbehandlere som vokter prosedyrer. Det spiller ingen rolle om rektor er valgt eller ansatt så lenge kulturen er preget av prosess fremfor utvikling.

For når kontroll blir viktigere enn kjernevirksomheten, kveles innovasjonskraften i fagmiljøene våre.

Denne kontrollkulturen har skapt en struktur der nesten alle beslutninger skal innom toppen for å «sikres», noe som gjør toppledelsen til en flaskehals fremfor en katalysator. En rektor skal ikke være en brems som vokter detaljer. Rektor skal være en tilrettelegger som rydder vei for dekanene og fagmiljøene.

Når toppledelsen må ha en hånd på rattet i alt som skjer, beveger organisasjonen seg i sneglefart. Vi trenger derfor ledere som løfter blikket og ser de store linjene, heller enn å bli sittende fast i operativ saksbehandling.

universitetet i innlandet

Vil ta vekk prorektor for samfunnskontakt

Ledelse handler om å gi slipp og stole på den kompetansen som faktisk finnes ute på fakultetene. Ved å sentralisere beslutninger, umyndiggjør vi nemlig de kollegene som står tettest på resultatene.

Skal vi bryte dette mønsteret, trenger vi en universitetsstrategi som fungerer som et faktisk kompass, ikke bare et dokument. Vi må tørre å måle suksess i samfunnseffekt fremfor antall produserte poeng.

Men dette krever også at departementet går fra ord til handling i sin «tillitsreform». Det holder ikke å snakke om tillit — det må vises i styringsdialogen ved å premiere langsiktig verdiskaping fremfor kortsiktige tellekanter.

Strukturell tillit forutsetter imidlertid en drastisk forenkling av ledelsen. Vi må fjerne de lagene som kun fungerer som forsinkende mellomstasjoner.

Det mest effektive grepet vil være å erstatte dagens prorektorer med dekaner som har porteføljeansvar for hele universitetet.

Ved å fjerne dette unødvendige laget flyttes beslutningskraften dit verdien faktisk skapes.

I dag fungerer prorektor-rollen ofte som et filter som distanserer rektoratet fra den faglige virkeligheten. Ved å fjerne dette unødvendige laget flyttes beslutningskraften dit verdien faktisk skapes.

Dette vil gjøre slutt på det kunstige skillet mellom «sentraladministrasjonen» og «fakultetene». Vi går fra en modell basert på overvåking til en modell basert på kollegialt medansvar.

Skjeggete mann i dress og briller poserer i lyst kontorinteriør

Debatt ● Rune Todnem By

Bruk NPM-verktøyene til nødvendig profesjonalisering

For å snu kontrolltrenden og gjenreise ledelse som fag, foreslår jeg fire konkrete grep:

1. Ekte makt til dekanene: Gi dekanene fullt budsjettansvar og fast plass i den strategiske toppledelsen. Eierskap til ressursene må ligge der kjernevirksomheten utøves.

2. Bort med «utredningstillatelse»: Fakultetene kjenner behovene best. Tilliten må starte med at fagmiljøene kan tenke nytt uten å søke om administrativ tillatelse først.

3. Administrasjon som partnere: Administrative kolleger må integreres som partnere i utviklingsarbeidet fra dag én, ikke sitte på sidelinjen som kontrollører.

4. Delegert myndighet: Styret må delegere myndighet slik at beslutninger kan tas når behovet oppstår ute i miljøene, uavhengig av administrative årshjul.