Fra frie katter til lydige sauer?

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Akademia har alltid vært beryktet for å være vanskelig å lede. Sterke fagpersoner med høy autonomi og lav toleranse for innblanding har gjort at ledelse ofte har blitt sammenlignet med å gjete katter. 

Men dette bildet er vi på vei bort fra. Stadig mer tyder på at sektoren beveger seg fra faglig autonomi til rigid organisatorisk styring. «Lederismen» har fått fotfeste: En blind tro på at mer ledelse, mer styring og mer kontroll er løsningen på ethvert problem.

Bildet av den egenrådige katten er i ferd med å bli erstattet av noe mer mekanisk. Dagens akademiske lederskap kan på mange måter minne om et tivoli-tog som går på skinner. Guttungen som sitter foran og svinger frem og tilbake på rattet, ser konsentrert og alvorlig ut, mens barna som «sitter på» fryder seg og er med på notene. Men uansett hvor mye han svinger og drar i rattet, følger toget de ferdiglagte skinnene. 

Høgskulen i Volda

Den femte direktøren på ni år: Løftar blikket og senkar skuldrene

Slik fungerer også mye av dagens ledelse i akademia. Rektorer, prorektorer og dekaner skal liksom holde styring på forskning, undervisning, formidling, samfunnskontakt og mye annet. De simulerer full kontroll gjennom måleparametere, rundskriv og strategiprosesser, mens den faglige kjernevirksomheten ruller videre på sine egne premisser. Eller i verste fall spores av all støyen.

Konsekvensen er en fundamental maktforskyvning. Beslutninger flyttes bort fra fagmiljøene og over til et voksende lag av ledere, administratorer og støttefunksjoner. Det omtales gjerne som «profesjonalisering». I praksis betyr det standardisering, endeløs rapportering og økt avstand til kjernevirksomheten.

Premisset er troen på at sentralisert lederstyring gir bedre beslutninger enn faglig skjønn. Vi tror at det er en farlig villfarelse. Forskning og undervisning er ikke lineære produksjonsprosesser, selv om det behandles i økende grad som akkurat det: samlebåndsproduksjon av studie- og publiseringspoeng.

Når ledelse blir en aktivitet for aktivitetens skyld, oppstår et selvforsterkende behov for å produsere mer av den. Flere ledere betyr flere planer, flere møter, flere e-poster, flere rundskriv og flere rapporteringskrav. Resultatet er tregere beslutninger, pulverisert ansvar og en uthuling av tilliten.

Universitetet i Stavanger

Tøff debatt om ledelse

I en sektor med høy autonomi ser vi en absurd dynamikk: Ledere må legitimere sin egen posisjon og lønn gjennom stadig nye prosjekter. For de faglige ansatte fremstår dette som en konstant strøm av bakgrunnsstøy fremfor faktisk støtte. Vi har fått en organisatorisk overproduksjon som ikke gir merverdi for studenter eller forskning, men som holder systemet i gang for sin egen del.

Lederroller fylles ikke lenger nødvendigvis av personer med faglig legitimitet og ledererfaring, men av dem som mener at de behersker systemet, spillet og har lært seg den rette ledersjargongen. Trangen til ressursoptimalisering og kortsiktig måloppnåelse krasjer frontalt med den uforutsigbarheten og langsomheten som faktisk preger intellektuelt arbeid.

Kostnadene er merkbare. Skjemaene, prosessene og møtene spiser opp tid og motivasjon. Akademia har egentlig alltid vært drevet frem av selvstendige — og til tider sære — fagfolk. Det er kanskje ikke alltid effektivt, men det er produktivt, lekende og motiverende. Når denne egenarten erstattes av lydighet, dør friksjonen og debatten som skaper ny innsikt.

Debatt ● Ahmet Soylu

Universitetsadministrasjon er ikke en støttefunksjon

Som henholdsvis tidligere rektor og professor i ledelse, erkjenner vi at vi selv er en del av systemet. Slik sett sitter vi i glasshus. Vi er ansatt ved en høyskole der fornyet «lederkraft» skal lose oss gjennom utfordrende tider. Men hele sektoren står under et press som ledelse alene ikke kan løse. Styrbarheten i akademiske institusjoner er langt mindre enn kontrollglade ledere liker å tro. Veien fremover er ikke å gjøre frie katter om til lydige sauer som følger flokken. Det kan gi gutten ved rattet god nattesøvn, men det gir oss andre en dårligere fremtid.

Ledelsens viktigste oppgave er ikke å produsere mer ledelse. Den er å verne om kjernevirksomheten, skape rom for den frie tanke og la forskere og undervisere få fred til å holde på med det de er ansatt for.