Debatt ● Ahmet Soylu
Universitetsadministrasjon er ikke en støttefunksjon
Et universitet kan være fullstendig administrerbart, og likevel gradvis miste evnen til å styre seg selv. Forskjellen ligger i om administrasjonen behandles som en kostnad man kutter, eller som institusjonelt forvalterskap.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Faren min var administrativt ansatt på en ungdomsskole. Jeg husker at jeg av og til besøkte kontoret hans. Jeg pleide å sitte på skrivebordet hans og bruke skrivemaskinen. Jeg hadde et fantasispill der jeg skrev formelle brev til søsteren min. Alt var holdt i en tone av offisiell alvorlighet. Og til slutt, for å gjøre det komplett, brukte jeg en rund skosvertningssvamp som et segl.
Jeg forsto ikke helt hvorfor jeg likte det så godt, men når jeg ser tilbake nå, tror jeg at jeg var tiltrukket av tyngden og alvoret i en institusjon, ikke på grunn av makten den representerer, men fordi jeg forestilte meg den som et solid, kunnskapsrikt og normgivende sentrum i livet.
Jeg så også hvordan han var i dialog med lærere og skoleledelsen. Det var en gjensidig respekt som var synlig. Jeg vet ikke om det handlet om tiden, stedet eller bare menneskene.
Likevel ble følelsen værende hos meg, at de var del av et felles rammeverk der man arbeidet sammen, og der hver rolle bar sin egen verdighet.
Denne barndomsopplevelsen av en integrert verdighet ble tydelig utfordret flere tiår senere, under et besøk jeg gjorde som del av en delegasjon til et europeisk universitet. Der var de vanlige akademiske presentasjonene, kompetente og velkjente, med lysbilder og det standardiserte vokabularet om «excellence».
Så kom en annen presentasjon, denne gangen fra en administrativ medarbeider, som fortalte om et prosjekt han ledet for å bedre studenters progresjon og trivsel. På et tidspunkt stoppet han opp og sa, nesten defensivt, at de ikke skapte inntekter, men at de heller ikke bare brant penger. De leverte verdi.
Gitt uroen i rommet antok jeg at dette hadde vært et ømt punkt, noe han hadde måttet forsvare før.
Det øyeblikket etterlot meg med et spørsmål. Hvorfor har vi egentlig egne kategorier, eller skiller, mellom akademisk, administrativt og ledelsesarbeid?
Er de ikke deler av den samme institusjonen, tett avhengige av hverandre? Defensiviteten hans antydet et hierarki som ikke burde finnes.
Sannheten er at vi er likeverdige. Akademia styres ikke av administrasjonen, og administrasjonen er ikke akademias tjener. Det er en delt struktur der ulike roller bærer ulike ansvar, og der kvaliteten på den ene siden er uløselig knyttet til kvaliteten på den andre.
Ledelse, i denne forstand, er ikke et sete over institusjonen, som utsteder retning på avstand. Det er ikke en egen kaste. Det er bindevevet som holder ting sammen, som justerer roller, løser friksjon og gjør samarbeid mulig.
Men hvorfor er det da slik at utlysninger i høyere utdanning, for eksempel, så ofte er rettet mot vitenskapelig ansatte? Hvorfor har vi ikke også kapasitetsbyggingsprosjekter for administrativt ansatte, eller enda bedre, for samarbeid mellom administrasjon og fagmiljø?
Skal vi ha sterkere universiteter, bør vi investere bevisst i den institusjonelle kapasiteten som gjør faglig kvalitet mulig.
Et universitet ville vært sterkere med en sterk administrasjon som fungerer godt, som utvikler egen kompetanse og trygghet, og som kan møte den akademiske siden som en likeverdig partner, også når vanskelige spørsmål må stilles. Skal vi ha sterkere universiteter, bør vi investere bevisst i den institusjonelle kapasiteten som gjør faglig kvalitet mulig.
Jeg tror det er på tide å endre perspektiv, særlig på hvordan vi ser på et universitet, ikke som et sett av adskilte kategorier og statusstiger, men som ett institusjonelt økosystem der verdi skapes gjennom samarbeid.
Anerkjennelse bør ikke avhenge av om arbeidet ditt kan oversettes til inntekt, selv når hard prioritering er uunngåelig.
Kanskje trenger vi et skifte fra administrativ støtte til institusjonelt partnerskap, fra transaksjonsbaserte roller til oppdragsbaserte roller. Vi trenger også et skifte fra effektivitet forstått primært som kostnadskutt, mot robusthet forstått som kapasitetsbygging.
Og vi trenger å gå fra silo-finansiering til systemiske investeringer, den typen investeringer som styrker helheten fremfor å forbedre én funksjon på bekostning av en annen.
Kanskje er det på tide å se administrasjon som noe mer enn det som blir den første spaken vi drar i når budsjettene strammes. Og kanskje bør administrasjonen også ta et større delt ansvar for hvordan faglig arbeid blir muliggjort og opprettholdt, ikke for å kontrollere det, men for å bidra til å forme det, slik at det blir mer sammenhengende og mer bærekraftig.
Vi trenger å gå fra silo-finansiering til systemiske investeringer, den typen investeringer som styrker helheten fremfor å forbedre én funksjon på bekostning av en annen.
Universitetsadministrasjon er ikke generisk «backoffice»-arbeid. Det er en form for institusjonelt forvalterskap i en kunnskapsinstitusjon, og det bør være formålsdrevet snarere enn behandlet som en rent prosedyreorientert funksjon.
Gjort riktig reduserer det vilkårlighet, samtidig som det bevarer skjønn, slik at rettferdighet ikke skjer på bekostning av fleksibilitet.
Ellers reduseres vi til isolerte funksjoner, alltid i friksjon, stadig mer frakoblet hverandre.
Kanskje er dette den ytterste konsekvensen av et rent effektivitets- og etterlevelsesorientert tankesett når det får dominere. Et universitet kan bli administrerbart i snever forstand, i stand til å krysse av i bokser, oppfylle krav og bestå revisjoner, ofte fordi delene er blitt forbedret i isolasjon. Samtidig blir det mindre styrbart, mindre i stand til å styre mot en delt visjon med moralsk og intellektuell autoritet.
Det blir målbart, men mindre meningsfullt, optimalisert i deler og svekket som system.
Merk: Forfatteren er ikke morsmålsbruker av norsk og har brukt språklige verktøy og veiledning for å oversette og bearbeide teksten. Innhold, refleksjoner og struktur er hans egne.
