Debatt ● Vilde Maria Westby
Vi jobber fortsatt i to parallelle verdener
Vitenskapelige og administrative ansatte står på hver sin side av et system som ikke har klart å integrere dem.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
I universitets- og høgskolesektoren er samarbeid en sentral verdi. Vi skriver det i strategier, sier det i møter og gjentar det i søknader. Likevel viser både statistikk og erfaring at vi i realiteten fremdeles jobber i to parallelle, nesten adskilte systemer — ett vitenskapelig og ett administrativt.
Begge er avgjørende for at forskning skal lykkes, men samhandlingen mellom dem er langt svakere enn det sektoren liker å tro.
Jeg valgte å skrive masteroppgaven min om dette nettopp fordi jeg oppdaget at det nesten ikke fantes forskning på problemstillingen — selv om samhandling mellom vitenskapelige og administrative ansatte ligger i kjernen av alt prosjektarbeid i universitets- og forskningssektoren.
I undersøkelsen intervjuet jeg totalt sju personer: tre vitenskapelige prosjektledere, tre administrative ansatte og én administrativ leder, fordelt på tre universiteter og to forskningsinstitutter.
I min nylig ferdigstilte masteroppgave undersøkte jeg hvordan vitenskapelige prosjektledere og administrative ansatte opplever samarbeidet i forskningsprosjekter. Resultatet var slående: selv om begge grupper er avhengige av hverandre, deler de ikke en felles forståelse av arbeidsdeling, ansvar og roller.
Høyere utdanning har endret seg dramatisk siden 2000. Tall fra DBH (Database for høgre utdanning) viser en massiv profesjonalisering i administrasjonen: sekretærstillinger er nærmest borte, og rådgiver- og seniorrådgiverstillinger har økt kraftig.
Selv om begge grupper er avhengige av hverandre, deler de ikke en felles forståelse av arbeidsdeling, ansvar og roller.
I dag har administrative ansatte ofte mastergrad, avansert spesialkompetanse og et høyt faglig ansvar. Likevel behandles ikke administrasjonen som akademikere — verken kulturelt, lønnsmessig eller organisatorisk.
Dette skaper en stille, men betydelig spenningsakse i prosjektarbeid.
De vitenskapelige prosjektlederne jeg intervjuet, fortalte om prosjekter som settes i gang raskt, ofte uten klar plan for ressursbruk, økonomi, rapportering eller administrative krav. De administrative fortalte om et vedvarende press for å rydde opp, strukturere og sikre kvalitet — uten å få tidlig involvering eller reell innflytelse.
Vitenskapelige irriterer seg over administrative krav. Administrative irriterer seg over mangel på struktur. Begge parter ønsker det samme: prosjekter som lykkes. Men de står på hver sin side av et system som ikke har klart å integrere dem.
Funnene viser tydelig samvariasjon mellom god arbeidsdeling, høy jobbtilfredshet og godt samarbeid.
Vitenskapelige ansatte knytter samarbeid tett til faglig autonomi og frihet. Administrative ansatte knytter samarbeid til struktur, tydelighet og tidlig involvering.
To ulike logikker — og begge helt nødvendige. universitets- og høgskolesektoren må slutte å romantisere samarbeid — og begynne å praktisere det:
1. Administrativ kompetanse er akademisk kompetanse. Administrative ansatte i UH-sektoren besitter i dag høy formell utdanning og spesialisert fagkompetanse. Over 60 prosent har mastergrad, og mange har doktorgrad. Likevel behandles administrativ kompetanse ofte som støttefunksjon fremfor som en integrert del av den akademiske virksomheten.
2. Samarbeidsutfordringene er strukturelle — ikke individuelle. Utfordringene i prosjektarbeidet skyldes i liten grad manglende vilje eller kompetanse hos enkeltpersoner. De springer snarere ut av organisatoriske strukturer som ikke legger til rette for reell samhandling mellom fagmiljø og administrasjon, særlig i prosjektets tidlige faser.
3. Prosjektledelse er både en vitenskapelig og organisatorisk disiplin. Forskningsprosjekter lykkes ikke utelukkende på grunn av faglig kvalitet. De forutsetter også profesjonell prosjektstyring, økonomisk kontroll og etterlevelse av rammeverk. Prosjektledelse må derfor forstås som en tverrfaglig kompetanse, ikke som et administrativt vedheng.
