Siste fra forsiden:
LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
arbeidsliv
Forskeren druknet i skjema og søknader — sa opp jobben
Pål-Tore Storli elsket å forske, men fikk stadig flere administrative oppgaver. — Vi måtte søke og søke og søke for å være sikre på at vi fikk nok penger til å forske, sier han.
Publisert
— Yes! Nå har jeg fått fast jobb i akademia og skal være her resten av arbeidslivet, jublet Pål-Tore Storli da han fikk tilbud om en fast vitenskapelig stilling ved NTNU i 2014.
Gleden var stor. Det var høyst uvanlig å få en fast stilling på universitetet såpass tidlig. Det var ikke mange årene siden sivilingeniøren var ferdig med stipendiatperioden.
Men gleden skulle ikke vare evig.
— Hamsterhjul
I starten av den akademiske karrieren virket alt så lovende. Aktørene i vannkraftbransjen finansierte forskningen, der Statkraft var et lokomotiv for ekstern finansiering.
Bransjen kom med en pott til forskning. Fagfolk fra bransjen og forskerne hadde jevnlige møter, fikk diskutert problemstillinger og sammen utarbeide mål for hva forskerne skulle forske på, både kortsiktig og langsiktig.
Storli opplevde forskningen som relevant og godt begrunnet i behov som bransjen hadde.
— Så skulle plutselig alt kanaliseres via Forskningsrådet. Usikkerheten ble større og vi kom inn i et regime der vi måtte søke og søke og søke for å være sikre på at vi fikk nok penger til å forske, sier han.
— Dette var starten på at vi løp rundt som på et hamsterhjul for å skaffe nok finansiering til forskning.
Storli forteller at instituttet også fikk lønn for strevet. Det ble tildelt et forskningssenter for miljøvennlig energi (FME), men det bransjenære samarbeidet som han hadde opplevd som fruktbart, ble i stor grad brutt, eller i alle fall fjernere fra «golvet» i forskningen.
— Rapporteringsrutiner kom i større og større grad inn.
— Et alibi
Storli understreker at det er systemet det er noe galt med, og dette systemet mangler respekt for de vitenskapelig ansattes arbeidstid. Han vil ikke kritisere individer.
— Ingen prøver å påføre meg flere administrative oppgaver enn nødvendig, men de ser ikke totaliteten og da hoper det seg opp. Når vi heller ikke kan gjøre dette synlig ved å føre timelister eller gi tilbakemelding om at dette blir for mye, blir det vanskelig.
Han erfarte at arbeidsoppgavene gradvis ble snudd på hodet. Han begynte å føre timer for egen del. Det uttalte målet på fakultetet var at prosentvis tidsbruk på undervisning, forskning og administrasjon skulle være henholdsvis 40 prosent, 40 prosent og 20 prosent. Etter en tid viste det seg at tidsbruken mellom de førte timene var 20, 20 og 60 prosent.
— Da sluttet jeg å føre timer. Jeg orket ikke å se på det. Det var administrative oppgaver overalt.
Undervisningsadministrasjon og forskningsadministrasjon opplevde han som administrasjon i mye større grad enn det opplevdes som «undervisning» og «forskning».
— Totaliteten var lite motiverende. Jeg følte at jeg var et alibi for å få inn midler slik at administrasjonen kunne ha en jobb. Det ble for slitsomt å stå i alt dette.
Se NTNUs svar nederst i artikkelen.
— Jobbet mer og mer
Tidlig i den faste ansettelsen fantes en insentivordning på instituttet som gjorde at man kunne få tilleggslønn om man jobbet på eksternfinansierte prosjekter. Storli fikk en slik tilleggslønn, som gjorde at forskjellen mellom lønn som førsteamanuensis og annet arbeid var til å leve med.
Ifølge Storli oppsto problemet da det ble innført retningslinjer knyttet til denne ordningen. Han opplyser at for å få tilleggslønn måtte ytelsen være «meget god», men dette var ikke kvantifisert og var opp til subjektiv vurdering hos instituttleder.
— Jeg jobbet mer enn før og på bekostning av forskningen som jeg var interessert i å arbeide med. Det handlet om å søke på utlysningene, få publisert vitenskapelige artikler og få registrert «tellekanter». Lista måtte bli lang nok til at ytelsen ble vurdert som «meget god», uten at jeg ante når den ble lang nok.
En historie ble til slutt skjellsettende for Storli. Fagmiljøet hans ble invitert til å delta på et europeisk forskningsprosjekt. Tematisk opplevde Storli det som lite interessant for egen forskning og med en master i energi og miljø. Han mente det de skulle forske på var problematisk og miljøfiendtlig.
Forskeren hadde ikke lyst til å være med på dette, men følte at han måtte være med på søknaden siden det var viktig å få lang nok liste for å kvalifisere seg til lønnstillegget. Han vurderte søknaden som umoden og at det var verdt risikoen siden sannsynligheten for å få tilslag på søknaden var liten.
— Men så fikk vi tilslaget og bordet fanget. Jeg tenkte at hvis det skal det være sånn at jeg må søke på alt mulig rart bare for å få inn hva som helst av forskningsmidler og føre det opp på lista for å få ei lønn å leve av, da er dette ikke en situasjon jeg kan stå i.
Symptomer på utbrenthet
Storli ble stadig mer betenkt, men han luftet ikke frustrasjonen med kolleger.
— Hadde jeg falt i unåde hos instituttledelsen, visste jeg ikke hva som ville skje. Kanskje jeg ikke fikk tillegget mer. Et tillegg som var et svært viktig tilskudd til en familie, nå på fire, i en etableringsfase.
I denne perioden begynte Storli å lete etter tegn på at det ikke stod helt bra til, og hvilke faresignal man måtte være på vakt mot.
— Jeg kom over flere sjekklister for utbrenthet og kunne huke av for at jeg hadde de aller fleste symptomer på disse listene. Jeg oppdaget at jeg var på full fart mot å møte veggen, men bestemte meg for at jeg ikke skulle tillate at det skjedde.
Han grublet over hvordan han skal komme seg ut av denne situasjonen, men det var vanskelig å se hvordan det skulle kunne la seg gjøre i den jobben han hadde.
— Som natt og dag
Storli bestemte seg for å si opp jobben, men fikk råd om å ta permisjon i ett år. Fastlegen bekreftet at han var på vei til å bli utbrent, og at han hadde fysiske symptomer på for mye stress over lang tid. Legen mente at Storli kunne fått sykmelding på dette grunnlaget, men han valgte å ta permisjon og jobbe ett år i den private konsulentjobben.
Etter 3—4 måneder i ny jobb i permisjonstiden hadde han egentlig tatt avgjørelsen om å slutte som førsteamanuensis ved NTNU. Den nye jobben var et bedre sted å være.
— Det var som natt og dag, beskriver han den nye arbeidshverdagen som.
— Hva endret seg?
— Jeg fikk normal arbeidstid og slapp unna «særlig uavhengig stilling». Generelt følte jeg at arbeidstiden ble respektert. Det er intense perioder der jeg jobber nå også, men da vet du at det er kolleger som har nytte av innsatsen din. Det er ikke et skjema eller en rapport som skal fylles ut og sendes inn, som man ikke engang vet om blir lest. Og arbeidsoppgavene kommer fra kunder som har stor nytte av arbeidet som gjøres.
«Særlig uavhengig stilling» er noe ansatte i faste vitenskapelige stillinger har. Det betyr at de i en viss grad kan regulere egen arbeidstid og selv bestemme når de skal jobbe. Slike stillinger er unntatt fra arbeidsmiljølovens regler om arbeidstid og overtid.
— Kaster småstein
Nå jobber han stort sett med det han ønsket å forske på ved NTNU, og den administrative delen tar mye mindre tid. I Norconsult anvender han kompetansen til å analysere vannkraftdynamikk i kraftverk.
— Etter skifte til faktisk bransje har læringskurva gått rett opp, mens jeg tidligere hadde lite faglig fornying. Nå har jeg igjen bransjekontakt og lærer masse av det.
— Hva foreslår du bør endres, slik at ikke forskere opplever det samme presset som du gjorde?
— Jeg er glad i universitetssektoren og har ikke møtt folk der jeg ikke har likt. De er fine, pliktoppfyllende og trivelige og vil sine medarbeidere det beste, men hvordan alt har utviklet seg bekymrer meg. På universitetene er det store krav, liten kontroll og ingen støtte. Støtte skal komme når noe vakler, men administrasjonen gjør det motsatte. Det føles litt som om de kaster småstein på deg slik at du må jobbe ekstra hardt for å stå stødig.
— Vi legger til rette
Instituttet som tidligere var Storlis arbeidsplass, ligger under Fakultet for ingeniørvitenskap (IV). NTNUs dekan Vikas Thakur har fått referert noe av kritikken fra Pål-Terje Storli.
— Det er vanskelig for meg som dekan å kommentere et enkelttilfelle, med ved fakultetet er vi selvfølgelig opptatt av at alle ansatte skal ha en fin arbeidshverdag, med god balanse mellom jobb og hjem, skriver Thakur i en e-post til Khrono.
Dekanen viser til at arbeidsmiljøundersøkelsen, medarbeidersamtalen og god lederdialog er viktige grep for å sikre dette.
— Hva tenker du om at flere akademikere over tid melder at administrative oppgaver blir så mange at de ikke får gjort det de ønsker av forskning og undervisning?
— På fakultetet er vi veldig opptatt av hvordan vi kan legge til rette for at de vitenskapelig ansatte i størst mulig grad skal kunne konsentrere seg om kjernevirksomheten. Det betyr at vi hele tiden ser på hvordan vi kan utvikle støtteapparatet og gjøre det mer effektivt. Bruk av KI vil nok også åpne nye muligheter på dette området. Søknadsskriving og planlegging av undervisning er oppgaver som naturlig ligger til vitenskapelige stillinger.
— Hardere kamp om ressursene
— Hva mener du: Går det for mye tid til administrasjon og til å søke etter eksterne forskningsmidler?
— Vi er enige i at det må være et mål å redusere tiden som brukes til administrasjon. Å søke etter eksterne forskningsmidler har vært en viktig del av jobben for ansatte ved fakultetet i alle år, og blir ikke mindre viktig fremover. Kampen om ressursene blir hardere og da er slike midler helt nødvendig for å kunne drive med kjernevirksomheten vår.
Dekanen sier de er opptatt av hvordan de kan gi god bistand i slike prosesser, slik at dette oppleves som mindre krevende.
— Det har vi blant annet gjort gjennom at vi de siste årene har utviklet et godt støtteapparat rundt EU-søknader.
Thakur sier dette til Storlis opplevelse av at han måtte hente inn midler slik at instituttet skulle ha råd til å holde seg med en administrasjon:
— Vi får inn midler for at vi for eksempel skal forske og utvikle ny kunnskap, for å oppfylle samfunnsoppdraget vårt. Vi er opptatt av å ha en effektiv og kompetent administrasjon. Om vi skal redusere støtteapparat vil jo de vitenskapelig ansatte i større grad bli nødt til å løse administrative oppgaver selv.
— Reell støtte
Pål-Tore Storli viser til det vi vet om stressmestring. Arbeidstakere kan ikke ha høye krav, lav kontroll og lav støtte over lengre tid. Da blir de utbrente.
— Støttefunksjonene burde være reell støtte.
For eksempel mener han det bør være en støttefunksjon som kan ta grep om de drøyt 400 sidene med eksportkontrollregler som gjelder for ansettelser av stipendiater. Da måtte han lese og være ansvarlig for at det de jobbet med ikke var i konflikt med disse reglene.
— Jeg fikk bare de 400 sidene med beskjed om å gi svar om noen dager. Det er ikke å være en støtte, men en belastning. Jeg kunne ikke ringe en ekspert og forklart hva og hvordan vi forsket, og fått til svar at «da er de viktige delene for deg kapittel sånn og sånn». Jeg håper de kan det nå.
At ansatte må bruke tid på å sette seg inn i nye lærings- og eksamensplattformer uten at disse kostnadene blir tatt hensyn til under anbudene, er også noe han er svært skeptisk til. I tillegg frykter han at økt kontroll for å hindre KI-juks også kan påføre forskerne mer arbeid.
Den nåværende konsulenten har bitt seg merke i innlegget «Jeg ønsker meg en sekretær til jul», som professor Oddveig Storstad skrev i Forskerforum i 2021. Storstad skrev også om den uforholdsmessige tiden hun måtte bruke på administrative oppgaver.
— Dette innlegget oppsummerer situasjonen godt, og dette temaet har vært en lengre føljetong. Det er noe med antallet som føler på dette, at vi må nå en kritisk masse for å bli hørt. Dette vi forteller er ikke isolerte tilfeller, men en systemfeil. Derfor vil jeg også si fra. Jeg vet hva de som er akademisk ansatte står i, og ønsker å kunne hjelpe.