Når ingen forventer noe av studentene, gjør vi det heller ikke selv

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Resultatene fra forrige studiebarometer har skapt en debatt rundt studenters manglende faglige arbeidsinnsats. Blant annet mener professor Rolf Reber i Khrono at det stilles for lave krav. Han viser til at profesjonsstudenter ved UiO i snitt rapporterer at de bruker 30,2 timer i uken på arbeid med fag. Det tilsvarer en hel arbeidsdag mindre enn det ECTS-standarden legger opp til.

Selv tar jeg psykologutdanningen ved NTNU, hvor vi ifølge studiebarometeret bruker minst tid på studiet vårt av alle profesjonsstudenter i Norge.

studiebarometeret

Psykologistudentene studerer 1750 timer for lite

At studenter bruker mindre tid på studiet har nok mange forklaringer, ofte med dyre løsninger: behov for deltidsjobb, mangel på insentiver for de beste, mangel på obligatoriske aktiviteter og veiledning osv. Alt dette er verdt å adressere, men disse årsakene forklarer ikke nødvendigvis hvorfor psykologstudentene, studenter som har jobbet hardt for å komme inn på et prestisjetungt studie, jobber mindre enn for eksempel studenter ved medisinstudiet.

Selv opplever jeg en årsak til manglende arbeidsvilje som er enkel og helt gratis å gjøre noe med: mangel på tydelig formidling av forventninger.

Konkrete tiltak som flere obligatoriske arbeidskrav eller insentiver for gode karakterer kan fungere som gode ytre motivatorer, men hvordan forventninger formidles kan i større grad internaliseres som indre motivasjon. 

studiebarometeret

Studentene jobber mindre med studiene. 136 timer borte siden 2016

I dag opplever jeg en blanding mellom laissez-faire og en forsiktighet som ikke hører hjemme i et profesjonelt voksent miljø. Dette handler ikke om konkrete tiltak, men om kulturbygging.

Et eksempel er faget «psykologrollen». Dette faget kan kort oppsummeres som inngangen til praksisnære psykologkompetanser som kommunikasjon, etisk refleksjon, og holdningsarbeid. Faget krever blant annet oppmøte i gruppesamlinger hvor deltagelse kommuniseres som en del av vurderingsgrunnlaget i faget. Faget har ingen eksamen. 

Likevel har jeg aldri opplevd å bli stilt reelle krav til egen deltakelse. Det er fullt mulig å være passiv observatør uten konsekvenser.

Uten tydelige forventninger får vi ikke bare lavere arbeidsinnsats, vi får også et svakere grunnlag for å vurdere skikkethet. For to år siden ropte studentene selv varsko om for dårlig vurdering av skikkethet. Det tyder på en bekymring for kvaliteten i egen profesjon. 

psykologi

140 psykologi­studenter roper varsko om for dårlig vurdering av skikkethet

En vanlig forklaring på hvorfor så få blir vurdert for skikkethet tidlig i studieløpet er mangelen på arenaer for personlige vurderinger. Nettopp derfor er det problematisk at de arenaene som faktisk finnes, i liten grad brukes til å stille krav og vurdere studenters fremferd.

For tiden er jeg på utveksling i Danmark. Her opplever jeg i utgangspunktet pensumlisten som like stor som hjemme, men måten den legges frem på er annerledes. Det er ikke én stor bok som kun fungerer som grunnlaget for eksamenen på slutten av semesteret. 

I stedet har vi «mandatory reading» i forkant av hvert oppmøte. På NTNU har jeg blitt oppmuntret til å begynne tidlig i semesteret med lesing, slik at det ikke blir så mye i eksamensperioden. I Danmark kommuniseres det mer som en forutsetning for den aktiviteten man skal ha den uken. 

Tidsbruk

Bekymret for studentenes tidsbruk

Det er ingen som kontrollerer hvorvidt du har lest, men opplevelsen av forventningene har en stor effekt.

 I flere av fagene jeg har i Danmark får man løpende tilbakemeldinger hele tiden. I et valgfag jeg har her kan man forvente å få direkte spørsmål fra professoren uten å rekke opp hånda. Rasjonalen bak det var at «dere har selv valgt å være her». 

Dette oppleves selvfølgelig litt konfronterende, men samtidig myndiggjørende. Det signaliserer at man blir tatt på alvor som student.

Å være utydelig og å la ting skli gir kanskje studentene en mer behagelig studiehverdag, men det svekker også opplevelsen av betydning i det vi gjør. For mange, meg selv inkludert, er det viktig å føle på viktigheten av det man holder på med. 

Man skal rustes for et samfunnsoppdrag som kanskje bare blir viktigere og viktigere, og dette bør gjenspeiles i studiet fra dag én.

Debatt ● Rakel Blaalid

Studenter på deltid i et fulltidsstudium

Tydelige forventninger handler ikke bare om krav, men også om motivasjon. En vanlig innvending fra egne medstudenter er at «man ikke blir en bedre psykolog av å lese fra perm til perm». 

Det kan være riktig. Men man blir i hvert fall ikke noen bedre psykolog av å la være. 

Dersom vi ikke klarer å formidle hvorfor faglig innsats er nødvendig, vil «får du E er du med»-kulturen bestå. Å formidle fag som en forutsetning for senere yrkesutøvelse heller enn kun en forutsetning for eksamen, vil også kunne ta bort karakterpress fra dem som legger mye vekt på dette.

Jeg mener det er en feilslått oppfattelse av vår generasjon som den skjøre «generasjon prestasjon». En generasjon mennesker man skal være litt forsiktig med, fordi det kan hende at de knekker under press. 

Jeg tror de fleste som søker høyere utdanning har en forventning om å bli utfordret, og når den forventningen ikke blir møtt kan det føles infantiliserende. Jeg vil være en del av et fagmiljø som brenner for faget sitt, så behandle oss deretter.

lyd

Lytt til Khronos podkast: «Har studentene innført sekstimersdagen?»