Jeg har fått fire barn. Jeg forlater ikke akademia

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Det er lørdags kveld. Vi har akkurat spist lørdagspizza. Mannen min sitter ved bordet. Fire barn beveger seg inn og ut av rommet. Jeg prøver å la være å kikke på telefonen. Ikke åpne mail. Det er lørdag. Pust. Lev i nuet.

Jeg klarer det ikke.

Men i stedet for å åpne mail åpner jeg en artikkel i Khrono. Kvinner forlater akademia etter å ha fått barn. Jeg leser videre. Andelen menn som forlater akademia etter å ha fått barn er signifikant lavere.

Så klart, tenker jeg (mens jeg hører min mors feministiske stemme hviske i øret mitt: «Beauvoir hadde rett»).

Jeg blir provosert. Og jeg begynner å skrive.

kjønn

Nesten en av tre kvinner i akademia som opplever dette «ryker ut»

Jeg er en klassisk skolert sopran, som gikk fra å stå på scenen og synge til å jobbe i akademia i 2012. Da hadde vi to barn under to år. Tre år senere hadde vi fire (tvillinger). 

Etter dette tok jeg en PhD i musikkpedagogikk. Jeg hadde et Fulbright-opphold i USA med hele familien. Jeg disputerte i 2023 og er nå project manager i et Horizon Europe-prosjekt. Jeg forsker i to andre EU-prosjekter. Hele verden er arbeidsplassen min. Jeg elsker det. Jeg elsker også barna mine (og mannen min).

Jeg er ikke et overmenneske. Jeg er en helt vanlig, privilegert norsk hvit kvinne i akademia. Likevel får jeg ofte spørsmålet: «Hvordan får du det til?»

Jeg får også andre spørsmål: «Det må gjøre vondt i mammahjertet å være så mye borte?» «Hvem passer barna dine?» «Pass på så du ikke blir utbrent.» «Er du sikker på at du klarer dette med fire barn?»

Etter slike spørsmål smiler jeg. Puster rolig. Svarer diplomatisk, at jeg er heldig. At jeg har støtte. Foreldre i nærheten. Svigerforeldre som stiller opp. En fantastisk mann.

Likestilling i akademia

Mindre forsknings­tid hindrer kvinner i å lykkes

Men etterpå raser jeg.

For jeg lurer på om mannen min, som også er musiker og reiser verden rundt, får spørsmål om pappahjertet sitt?

Det er her diskusjonen ofte stopper: morskap som forklaring. Som om kvinner forlater akademia fordi de får barn.

Men i kapittelet Women, Life, Freedom: Stories of Mothering, Motherhood, and Non- motherhood, skrevet sammen med Rose Martin, dekan ved Nord universitet, forsøker vi å flytte samtalen. Vi skriver fra to ulike posisjoner: jeg med fire barn, Rose uten. Vi argumenterer for at morskap ikke kan forstås uten også å inkludere erfaringen av å være kvinne og ikke være mor i akademia.

For når jeg får spørsmål om barna mine, får Rose spørsmål om hvorfor hun ikke har noen. Begge deler peker mot det samme: Akademia har fortsatt en snever forestilling om hvem forskeren er. 

Verden er fortsatt opptatt av om kvinner har barn eller ikke — og legger brede antakelser og verdier på kvinner uansett.

Likestilling

Kvinner utgjør halve akademia, men leverer bare hver tredje Fripro-søknad

Jeg brenner for et samfunn hvor flere har en stemme. I høyere musikkutdanning arbeider jeg for dialog gjennom kunsten, slik at flere stemmer kan høres: beskjedne stemmer, minoritetsstemmer, barnestemmer. Jeg bærer ingen av disse stemmene. Jeg bærer majoritetsstemmen. Nettopp derfor må jeg bruke den.

Jeg skriver ofte om morskap. Om kroppen som har fått barn. Men også om kroppen som ikke har fått barn. Jeg lener meg på feminister som har skrevet om dette siden 1970-tallet (!). Adrienne Rich (1976) beskrev motherhood som institusjon – et system av forventninger som former hvem vi kan være.

Det vi trenger nå, er ikke en ny diskusjon om kvinner bør få barn eller ikke. Vi trenger en diskusjon som beveger seg bort fra dikotomien. Et akademia hvor verden er til stede. Hvor kollektivet bærer individet. 

Hvor det er plass til deg som får barn, ikke får barn, ikke vil ha barn, eller får katt i stedet.

Likestilling

Bare noen få evaluerer likestillingsarbeidet sitt systematisk

Samtidig handler dette ikke bare om morskap eller ikke. For noen handler det om omsorg for eldre foreldre. For andre om helse, økonomi eller andre livssituasjoner. 

Akademia er ikke nødvendigvis et inkluderende sted, uavhengig av om du har barn eller ikke. Akademia kan være ekskluderende basert på hvor du kommer fra, hvilket språk du snakker, eller hvordan du ser ut og høres ut. 

Dette gjør spørsmålet større enn morskap. Det handler om hvem akademia faktisk er rigget for.

Å være menneske i akademia i dag er sårbart. Nettopp derfor trenger vi strukturer som omfavner denne sårbarheten.

Så neste gang noen spør meg: «Er mannen din støttende når du reiser så mye?» skal jeg puste, smile og svare:

Ja. Selvfølgelig. Det er 2026.

Og jeg forlater ikke akademia fordi jeg fikk barn. Jeg blir – nettopp derfor.

likestilling

Å få barn bidrar til at kvinner dropper hele forsker­karrieren