Mindre forsknings­tid hindrer kvinner i å lykkes

Brussel/Trondheim (Khrono): — I Norden er vi bedre på likestilling enn resten av Europa, men vi er fortsatt absolutt ikke likestilt i akademia. Det finnes mye forskning på dette, sier kjønnsforsker Lotta Snickare. 

Hun har vært en del av Front-prosjektet ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet ved Universitetet i Oslo (UiO) siden starten i 2015. Prosjektet har hatt som mål å fremme likestilling og kjønnsbalanse.

— Forestillingen om rent meritokrati står sterkt i akademia. Dette gjøre det ekstra utfordrende å jobbe med likestillingstematikken, legger prosjektleder Marthe Amundsen til. Hun har jobbet med Front-prosjektet siden 2019.

Undersøkelser viser at kvinner akademia bruker mer tid på undervisning og andre aktiviteter, mens menn bruker mer tid på forskning, slik som denne studien publisert i Springer. Dette hindrer kvinnene i å lykkes akademisk ettersom det fører til mindre publiseringer og mindre opprykk.

Kvinner underrepresentert

Khrono skrev tidligere denne uken om hvordan kvinner er underrepresentert blant søknader og tildelinger av Forskningsrådets Fripro-stipend. Til tross for at det er like mange menn og kvinner i akademia, er kun en tredjedel av søkerne og stipendmottagerne kvinner, viser tall de siste to årene. 

I årets sjette og siste Fripro-tildeling var tallene enda skjevere. Andelen kvinnelige søkere var fremdeles rundt en av tre, men bare 15,8 prosent av de som fikk tildeling, var kvinner.

Nylig varslet Forskningsrådet at de vil stramme inn kriteriene for moderat kjønnskvotering ved søknadsvurderinger.

Ifølge en NIFU-rapport følger de fleste norske institusjoner i kunnskapssektoren opp likestillingstiltak de har iverksatt, men kun noen få av dem evaluerer tiltakene systematisk.

Likestilling

Kvinner utgjør halve akademia, men leverer bare hver tredje Fripro-søknad

Avdekket skjevheter

Det gjelder ikke Front-prosjektet ved UiO, som hele tiden har gjort systematiske evalueringer av likestillingsarbeidet. 

Forsker Lotta Snickare og seniorrådgiver Marthe Amundsen peker på to viktige suksesskriterier som har ført til at Front-prosjektet har lykkes: Tydelig lederforankring på dekannivå og at tiltakene er fundert i forskning, også på egen organisasjon.

— Da vi bare viste til studier av andre organisasjoner, var det fortsatt mange som var skeptiske, men det endret seg totalt da vi kunne vise hvordan det er hos oss. Det stoppet diskusjonen med en gang, sier Amundsen. 

Noe av det de fant var at: 

• Forskjellen i publiseringsmengde mellom kvinner og menn skyldes i hovedsak stillingsnivå, antall arbeidstimer og hvor mye av arbeidstiden som brukes på forskning – ikke kjønn i seg selv.
• Jo høyere stilling, desto flere publiseringer. Kvinnelige og mannlige professorer publiserer like mye, men de høyere stillingene er mannsdominerte.
• Kvinner og menn jobber i snitt like mye (omtrent 45 timer i uken), men menn bruker en større andel av arbeidstiden på forskning.
• Arbeidsmiljøet er forskjellig: Menn får i større grad støtte og oppmuntring til å søke stillinger, forskningsmidler, bli inkludert i viktige nettverk osv.

— Dette gjelder ikke alle menn, men vi så et markant kjønnsskille, sier Snickare.

Flere kvinnelige professorer og toppforskere

Tiltakene har gitt flere målbare resultater: 

• I første prosjektperiode satte de som mål å få minst tre kvinnelige prosjektledere med tilslag i Det europeiske forskningsrådet (ERC). I treårsperioden før prosjektet startet, gjaldt dette kun én kvinne. For å få til dette gikk ledere blant annet inn for å nominere flere kvinner til sitt program for toppforskning. Resultatet ble fire kvinnelige ERC-mottagere og en stor økning i antall søknader.
• Fra 2018 til i dag har antall kvinnelige professorer økt med 10 prosentpoeng fra 20,5 til 31,7 prosent. I absolutte tall er det økning fra 48,4 til 72,95 årsverk.
• Likestillingsarbeidet er blitt en naturlig del av lederkulturen. Diskusjonen har flyttet seg fra hvorfor til hvordan de kan gjøre noe med problemet.

— Ved at kvinnene ble plassert i toppforskernettverket, så endret også forventningene seg til hva de skulle levere, og de kunne bryte ut av mønstrene, sier Snickare.

Hun understreker at det fortsatt ikke er et likestillingsparadis, men at fakultetet har kommet et stykke på vei.

Utviklingen for kvinnelige professorer på landsbasis har også vært positiv. På landsbasis er andelen kvinnelige professorer 38 prosent, en oppgang fra 30,8 prosent i 2018, viser tall fra HK-dir og Forskerforbundet.

Frikjøp av tid ga resultater

En annen som har sett på effekten av tiltak, er NTNU-professor Vivian Anette Lagesen. Hun publiserte tidligere i år en artikkel om effekten av to tiår med målrettede stipender ved landets største universitet sammen med tre kolleger.

Stipendene gikk til å frigi tid til blant annet å skrive, publisere og nettverke, både for førsteamanuenser på jakt etter opprykk og ferske akademikere.

— Omtrent halvparten av landets førsteamanuenser er kvinner, mens andelen som er professorer fremdeles henger litt igjen. Det vi har sett er at kvinner generelt må føle seg litt mer sikre før de søker opprykk. Da fungerer det å sørge for at de får litt mer tid til å gjøre ting som kan bidra positivt i en opprykksøknad, sier Lagesen. 

— Det har hatt en positiv effekt.

For 20 år siden var 27 prosent av førsteamanuensene ved NTNU kvinner, og 13 prosent av professorene. I år er 49 prosent av førsteamanuensene og 30 prosent av professorene kvinner. 

Lagesen og hennes kolleger fant også at den positive effekten ikke bare har kommet den som fikk stipendet til gunst.

— Det har også bidratt til å skape en sosial aksept for at kvinner også er forskere og har progresjon i sin karriere, og gjort at kvinner har følt seg viktige og invitert med i det gode lag. Den symbolske effekten har vært viktig.

— Hvilke type tiltak er det som ikke virker?

— Det som ofte fører til motstand, er alt som handler om kvotering. Det betyr ikke at det ikke har en effekt, men det skaper ofte kontroverser og debatt. Det igjen gjør at mange kvinner motsetter seg slike tiltak, fordi de sitter igjen med en følelse av å ha fått fordeler, at de er mindre kvalifisert og og at hele løsningen er urettferdig. 

En internasjonal utfordring 

I EU er det omtrent like mange kvinner som menn som tar doktorgrad (49,4 prosent kvinner), ifølge tall fra Eurostat. Kjønnsubalansen kommer tydeligere frem senere i forskerkarrieren. 

41 prosent av EUs forskere er kvinner. Kvinner står for kun 34 prosent av vitenskapelige publikasjoner, og når det gjelder patentering er kvinneandelen kun 9 prosent, ifølge She figures publisert av EU-kommisjonen.

Det er fortsatt også en overvekt av menn som får stipend fra Det europeiske forskningsråd.

Rådet har et uttalt mål om å bedre kjønnsfordelingen, og de siste fire årene har andelen kvinnelige stipendmottagere økt.

Usynlige kvinner

— Manglende likestilling skyldes både uegnede og skadelige praksiser. Vi ser stadig oftere i dag at det stilles kritiske spørsmål til likestillingstiltak, sa EU-kommissær for forskning Ekaterina Zaharieva nylig på et seminar for forskning og likestilling arrangert av EU-parlamentet der Khrono var til stede.

— Vi trenger å snakke mer om dette. Vi må kjempe for det hver dag. I dag finnes det mange usynliggjorte kvinnelige forskere, som står bak oppfinnelser, la Zaharieva til.

I demokratiforskningsprosjektet Ccindle har de undersøkt anti-likestillings-kampanjer innen kunnskapssektoren i sju land, samt EU (Belgia, Sverige, Storbritannia, Ungarn, Polen, Italia og Spania).

Rapporten som kom ut i 2024, viser at i EU og alle de sju landene hadde en negativ trend når det gjaldt akademisk frihet og ytringsfrihet knyttet til likestilling. 

— Vi ser at kvinnelige forskere i mye større grad enn menn opplever hatefulle ytringer og å bli latterliggjort. Dette øker i alle land, sa professor Mieke Verloo ved Radboud universitetet fra talerstolen.

g20-toppmøtet

Aasland på G20. Uenighet om likestilling og bærekraft

Slutt på å fikse kvinnene

Front-prosjektet på Matnat ved UiO har også gjort seg noen erfaringer om hva som ikke fungerer i likestillingsarbeidet.

— I starten handlet mye om å fikse kvinnene istedenfor å fikse systemet. Det var noe som ikke fungerte og som vi har gått bort fra, sier Amundsen.

— Problemet er ikke at kvinner trenger bedre selvtillit eller mer spisse albuer. Det handler om at det er et system som gir mer støtte og oppmuntring til menn enn kvinner, supplerer Snickare. 

Forskeren understreker at det er viktig å aldri tenke at man er helt i mål med likestillingsarbeidet. Akkurat nå jobber hun med en forskningsartikkel som omhandler en svensk arbeidsplass der arbeidet var godt i gang, men fremgangen forsvant etter et lederbytte.

— Den nye lederen sa: Nå trenger vi ikke jobbe mer med dette, fordi det er en del av vårt DNA. Med det forsvant tyngden og arbeidet, sier Snickare.