Studenter på deltid i et fulltidsstudium

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Norge ligger helt i toppsjiktet internasjonalt når det gjelder høyere utdanning, og over halvparten av alle mellom 25 og 35 år har fullført universitets- eller høgskoleutdanning. Dette er et resultat av en bevisst politikk og en suksess sett i lys av målet om høy kompetanse i befolkningen. 

Men masseutdanning har også en pris.

Stadig større deler av årskullene fra videregående skole tas opp, samtidig som andelen som tar videre- og etterutdanning øker. Dette gir en mer heterogen studentmasse med ulik bakgrunn, motivasjon og faglige forutsetninger. Variasjonen stiller større krav til universiteter og høyskoler om fleksibilitet i møte med den nye studentmassen. 

Universiteter er imidlertid historisk og institusjonelt utformet for heltidsstudenten, som forventes å arbeide selvstendig, ta ansvar for egen læring og bruke betydelig tid på selvstudium.

studiebarometeret

Studentene jobber mindre med studiene. 136 timer borte siden 2016

Denne sammensatte studenten har i dag i stor grad lønnet arbeid ved siden av studiene, og det finnes mange gode grunner til at studenter både bør og må jobbe. Studentøkonomien gjør det i praksis vanskelig å være fulltidsstudent uten inntekt ved siden av. 

Likevel er det betenkelig at et flertall av dagens heltidsstudenter kan gjennomføre studiene i kombinasjon med betydelig lønnet arbeid. Og dette er et gjennomsnitt – mange jobber mer. Da er det grunn til å stille spørsmål ved om studiene faktisk holder fulltidsnivå. 

Denne runddansen, hvor studenter får full uttelling for et deltidsløp maskert som fulltidsstudium, er uholdbar på sikt. Den risikerer å føre til et gradvis lavere faglig nivå og en studiekultur der dybdelæring, kritisk refleksjon og faglig nysgjerrighet får stadig mindre plass.

Vi må tørre å stille spørsmålet: Hvordan påvirkes det faglige nivået når studenter de facto ikke studerer fulltid, men likevel fullfører 60 studiepoeng i året? 

studiebarometeret

Psykologistudentene studerer 1750 timer for lite

Studiekvalitet måles i dag i stor grad gjennom studenttilfredshet, emneevalueringer og gjennomstrømming. Dette er relevante indikatorer, men de sier lite om hvorvidt det faglige nivået faktisk opprettholdes over tid. Det finnes heller ingen enkle mål på endringer i faglig nivå, noe som kanskje ikke er så underlig gitt hvor vanskelig dette er å definere og vurdere. 

Alle norske universiteter og høyskoler legger vekt på studentmedvirkning som en sentral del av kvalitetsarbeidet. Studentenes stemme er viktig. Men hva måler vi egentlig?

Dersom vi benytter karakterutviklingen som en indirekte indikator på faglig nivå, ser vi utviklingstrekk som bør gi grunn til refleksjon. Tall fra Direktoratet for høyere utdanning viser at andelen ikke-beståtte karakterer i høyere utdanning har sunket betydelig siden kvalitetsreformen i 2003. 

Karakterer

Langt flere får A i Oslo enn i Bergen og Tromsø. — Sensureres snillere

Når vi sammenligner snittet for 2004–2006 med 2023–2025 på tvers av sektoren, har andelen stryk sunket fra 11,7 til 5,8 prosent, mens andelen A har økt fra 10,8 til 15,3 prosent. De øvrige karakterene er relativt stabile, med en viss nedgang i C, D og E og en liten økning i B. 

Noe av dette kan forklares med bedre pedagogikk og mer systematisk kvalitetsarbeid. Samtidig skjer utviklingen parallelt med at studentmassen er blitt større og mer heterogen – og med økende grad av lønnet arbeid ved siden av studiene. Ettersom vi ikke har direkte forskning på utviklingen i faglig nivå i universitets- og høyskolesektoren, er det vanskelig å trekke bastante konklusjoner. 

Likevel er det vanskelig å lese utviklingen uten å spørre om terskelen for å lykkes i høyere utdanning er blitt lavere over tid.

Debatt ● Henriette Karlsen Brenna

Studiebarometeret: Bak hvert tall står en student

Det har vært en bærebjelke i norsk skolegang at vi skal skape en skole som gir like muligheter for alle. Hvor langt opp i utdanningsløpet skal dette prinsippet gjelde? 

Siden Kvalitetsreformen i 2003 har antall studenter økt med 43 prosent, samtidig som vi har en finansieringsmodell der institusjonene belønnes for avlagte studiepoeng. Det skaper sterke insentiver til å rekruttere, beholde og uteksaminere flest mulig. 

Poenget er ikke å trekke den faglige integriteten til enkeltansatte i tvil, men å rette blikket mot institusjonelle forhold. Finansieringsmodellen i høyere utdanning forsterker denne spenningen. 

studiebarometeret 2025

Studentene er tilbake. 85 prosent er på campus tre dager eller mer i uken

Det er derfor rimelig å anta at systemet skaper et press i retning av høy gjennomstrømming og lave strykandeler. Da blir skillet mellom studiekvalitet slik den måles, og faglig nivå slik det praktiseres, stadig viktigere – og stadig mer uklart. 

Når krav om økt lærertetthet, mer undervisning og tettere oppfølging fremmes uten samtidig å diskutere studentenes ansvar for egen læring, beveger vi oss i retning av en «skolifisering av høyere utdanning».

Høyere utdanning kan ikke være masseutdanning, fulltidsstudium, deltidsvennlig og sterkt gjennomstrømningsorientert på én gang uten at det oppstår spenninger i hva et studium faktisk skal være. 

Debatt ● Rakel Blaalid

Er studentene kunder eller kollegaer i morgendagens læringsmiljø?

Disse spenningene må tas på alvor, ikke skjules bak forenklede indikatorer for kvalitet og tilfredshet. 

Skal universitetet fortsatt være et sted for faglig fordypning, kritisk tenkning og akademisk selvstendighet, må vi diskutere ikke bare hvor mange studenter hver faglig ansatt har ansvar for, men hva vi faktisk forventer at høyere utdanning skal kreve.

Debatt ● Ingeborg Nordbø

Understrømmene som endret norsk akademia