Debatt ● Hilde Larsen Damsgaard
Er akademia i ferd med å miste sin sjel?
Da jeg begynte i akademia for snart 20 år siden, så jeg for meg en verden preget av nysgjerrighet, åpenhet for nye tanker og tid til å utforske, reflektere, danne og dannes. Men noe har skjedd. Noe er i ferd med å gå tapt.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
I debattinnlegget «Jeg vil være en langsom professor. Vil du?» beskriver Birgitte Haga Gripsrud sin egen prosess frem mot et langsommere liv innenfor akademia. Hun ser tilbake på det hun omtaler som galskapen i sin tidligere måte å jobbe på, preget av høyt tempo, nye erobringer og år med lange kvelder og helger med arbeid. I hennes tilfelle satte sykdom en stopper for hamsterhjulet.
Hun har tatt et individuelt valg om å jobbe langsommere. Samtidig adresserer hun en det hun beskriver som et systemproblem.
Problematikken kommer frem også i studien Høyere utdanning sett innenfra – vitenskapelig ansattes erfaringer og refleksjoner (HU-viten). Mange av de 283 informantene i studien erfarer at arbeidet i høyere utdanning er utfordrende, og at virksomheten i stadig økende grad kjennetegnes av for høyt tempo og for mye tidspress.
Arbeidshverdagen oppleves som fragmentert, den preges blant annet at det er for mange og til deles konkurrerende arbeidsoppgaver og en rekke administrative tidstyver stjeler tid fra kjerneoppgavene. Mye av virksomheten, særlig forskningen, flyttes til fritiden, og arbeidsdagen blir dermed grenseløs.
Det er et sentralt funn i studien at informantene stadig har en opplevelse av at det er for mye arbeid til at de klarer å ha et tydelig nok skille mellom jobb og privatliv. I en slik virkelighet er det duket for opplevelsen av ikke å strekke til og av nettopp å befinne seg i et hamsterhjul som går altfor fort rundt.
I dette landskapet er det, slik jeg ser det, også fare for at akademia er i ferd med å miste sin sjel.
Å velge ordet sjel i denne sammenheng kan kanskje oppleves som både rart og fremmed. Vanligvis tenker vi jo ikke på virksomheter eller arbeidsområder som noe som har en sjel. Men gitt en forståelse av en sjel som livspusten, essensen, drivkraften eller kjernen ved noe, synes jeg det kan gi mening å snakke om akademias sjel.
Ikke minst i en tid der mye av det som er kjernen i akademisk virksomhet kan synes å være truet.
Da jeg begynte å jobbe i høyere utdanning for snart 20 år siden, så jeg for meg en verden preget av nysgjerrighet, åpenhet for nye tanker og tid til å utforske, reflektere, danne og dannes.
Jeg tenkte på høyere utdanning som premissleverandør for nye samfunnsdebatter, som arnested for viktig offentlig ordskifte og som pådriver for nødvendige samfunnsendringer. Jeg assosierte høyere utdanning med grundighet, etterrettelighet, balanse mellom undervisning og forskning og både vilje og tid til langsomme tanker.
Mye av det jeg forventet, har jeg heldigvis erfart i løpet av mine mange år som vitenskapelig ansatt i høyere utdanning. Men noe har skjedd underveis. Noe er i ferd med å gå tapt.
Viktige akademiske verdier taper i økende grad terreng som styrende for høyere utdanning som virksomhet. Stadig oftere lurer jeg derfor på om akademia nå er i ferd med å miste sin sjel.
Vi styres mer og mer av markedslogikken. Vi bruker mye tid på å konkurrere om et begrenset omfang av forskningsmidler. Vi skal i økende grad hente inn penger til å betale for vår egen forskningstid. Vi skal både individuelt og som institusjon opp og frem.
Fokus på forutsetningene for akademisk virksomhet kommer ofte i skyggen av fokus på innsparing og kutt. Oppmerksomheten rettes mot produksjon. Det preger retorikken.
Som akademiker vil jeg ha tid til å jobbe grundig, etterrettelig og ordentlig med ting, og ikke bare fyke fra arbeidsoppgave til arbeidsoppgave, fra møte til møte.
Vi knytter kvalitet til gjennomstrømming og hvor mange studenter som har fullført hvor fort. Og selv om vi anerkjenner at kvalitetsbegrepet er sammensatt og også må være det i virksomheter som har ansvar for mange og ulike oppgaver, er det kvalitet forstått som kontroll og kvalitetssikring, som økonomisering og effektivisering som dominerer.
Det er med andre ord ofte andre mekanismer enn kunnskapsjakten, den frie forskningen, den fordomsfrie debatten og danningsprosessene som preger utdanningene, prioriteringene og diskusjonene om kvalitet.
Arbeidsdagene rammes inn av arbeidsplaner som har til hensikt å skape forutsigbarhet, men som for ofte er preget av faktorer som går opp på papiret, men ikke gjenspeiler virkeligheten. Derfor løper vi fortere for å rekke alt det som inngår i arbeidsplaner som er urealistiske for mange.
Med det som konsekvens at faren for harelabbarbeid øker, at arbeidsdagene blir stadig lengre og at tiden til kjerneoppgavene reduseres. Når ambisjonen er at alle skal kvalifiseres og kanskje til og med skal «Til topps», slik tittelen på det kvalifiseringsprogrammet Gripsrud trekker frem indikerer, er det grunnlag for individuell opplevelse av krysspress og stress.
Samtidig reduseres mulighetene til de ikke-lønnsomme og ikke så effektive prosessene som ofte inngår i læring og kunnskapsutvikling. Det reduserer på sin side vilkårene for å opprettholde og videreutvikle en høyere utdanning som gjenspeiler akademias sjel.
Det har over tid vært mange kritiske røster til det tankegodset som ligger til grunn for New Public management (NPM) og de følgefeilene som kommer i kjølvannet av denne styringsformen. Så også i den tidligere nevnte studien HU-viten. Særlig relevant er kritikken innenfor virksomheter som i utgangspunktet ikke handler om lønnsomhet og som heller ikke kan administreres eller styres til å bli overskuddsbedrifter.
Den pågående tillitsreformen kan ses som et forsøk på en motvekt til kritikken mot NPM som styringsform. Reformen skulle sørge for mer styring i stort og mindre styring i det små, forstått som å gi institusjonene mer frihet til å forvalte sitt ansvar i henhold til mer overordnede gitte føringer.
Det ser ikke ut til å fungere sånn. Det er snarere slik at mens tillitsreformen pågår, strammes det ytterligere inn, og friheten innskrenkes.
Det legges stadig større begrensinger på utdanningssektoren gjennom reduksjon i tildelinger med budsjettkutt som har nedbygging, avvikling, sammenslåinger og oppsigelser som mulig konsekvens. Det skaper på sin side dårligere kår for den frie forskningen, den kritiske refleksjonen, den åpne kunnskapsutviklingen, dannelsesprosessene og den reelle medbestemmelsen.
I en utdanningssektor som barberes og effektiviseres og der samfunnsnytten er dominerende rettesnor, svekkes dessuten muligheten til å være en motvekt til samfunnsutviklingen og ønsket om enkle og raske løsninger på sammensatte utfordringer.
I debattinnlegget spør Gripsrud om andre også vil være en langsom professor. Mitt svar på Gripsrud spørsmål er JA. Bortsett fra at for meg handler det om å ville være en langsom dosent. Også jeg er opptatt av å ha et arbeidsliv som ikke går i galopp hele tiden, men preges av bedre arbeidshygiene, for å bruke Gripsruds ord.
Som akademiker vil jeg ha tid til å jobbe grundig, etterrettelig og ordentlig med ting, og ikke bare fyke fra arbeidsoppgave til arbeidsoppgave, fra møte til møte.
Jeg vil ha tid til å være til stede som fagperson og menneske, tenke de langsomme tankene og bidra med et kritisk og analytisk blikk både på utdanningssektoren og samfunnsutviklingen. Mitt svar handler om meg som vitenskapelig ansatt. Men det handler også i høyeste grad om å verne om og holde fast det jeg oppfatter som akademias sjel.
