Arbeidsrelevans skapes først og fremst i arbeid

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

I april kom resultatene fra Kandidatundersøkelsen 2025 som viser hvordan det går med masterstudentene seks måneder etter endt utdanning. Kort oppsummert ser vi at det er vanskeligere for masterstudenter å få jobb. 

Slike tall brukes ofte som mål på kvalitet og relevans i utdanningene. Det er viktig informasjon — men bildet er ufullstendig dersom vi ikke samtidig ser på hvordan politikken påvirker arbeidslivet som skal ta disse kandidatene imot.

Da Sigrun Aasland presenterte søkertallene til universiteter og høyskoler denne uken, sa hun at: Vi må utfordre arbeidslivet til å bli bedre på juniorpolitikk — for man får ikke seniorkompetanse uten å ansette juniorer. 

Det er vi helt enige i. Problemet er at regjeringens eget regelverk trekker i motsatt retning.

Student

Rekordmange ny­utdannede sliter med å få jobb. — Må bare stå i det

Fra Virkes medlemmer innen rådgivning, teknologi og kunnskapsintensive tjenester får vi stadig flere eksempler på at krav i offentlige anbud gjør det vanskelig å bruke — og dermed ansette — juniorer. Det stilles ofte detaljerte krav til antall års erfaring, referanseprosjekter og «seniorprofiler» i leveransene. 

For mange virksomheter innebærer dette i praksis at nyutdannede kandidater ikke får delta i prosjektene der de faktisk kan bygge relevant erfaring.

Resultatet er forutsigbart:

• Bedrifter tar færre sjanser på nyutdannede
• Flere stillinger reserveres for dem som allerede har erfaring
• Overgangen fra utdanning til arbeid blir vanskeligere, ikke smidigere

Det blir ofte pekt på utdanningsinstitusjonene når arbeidsrelevans diskuteres: mer praksis, mer samarbeid med næringslivet og tettere kobling til arbeidsmarkedet. Alt dette er viktig. 

Høgskolen i Molde

Drastisk nedgang i antall tidligere studenter som får relevant jobb

Men vi må også være ærlige: Arbeidsrelevans kan ikke fullt ut simuleres i utdanning — den utvikles i arbeid. Det betyr at offentlig sektor, som en av Norges største oppdragsgivere, også har et ansvar. Anbud og innkjøpspraksis er kraftfulle styringsverktøy. 

Når de utformes uten rom for juniorer, sender det et tydelig signal til markedet — og til studentene — om hvem som egentlig er ønsket.

Skal vi lykkes med overgangen mellom utdanning og arbeidsliv, må juniorpolitikk bli mer enn et velment utsagn i en tale. Det må få konkrete utslag i mer fleksible erfaringskrav i anbud. 

For eksempel kan kravene gi tydeligere insentiver for kompetanseoverføring og team med blandet erfaringsnivå. Vi er alle tjent med en helhetlig politikk der utdanning, arbeidsliv og innkjøp trekker i samme retning. 

Uten bedre muligheter til å benytte juniorer i dag, får vi heller ikke den seniorkompetansen vi trenger i morgen.

INNLEGG FRA DINA SOLBAKKEN