Professoren var alltid i bevegelse. Så fikk han hjerteinfarkt

— Det er veldig fornuftig og sunt å vite at man ikke er uerstattelig. Det oppdaget jeg i fjor: Livet går videre, verden går ikke under når jeg ikke svarer på e-post. Og det var befriende.

Det sier professor Dan Banik. Vi sitter på hans kontor i Nydalen, hvor Banik, uansett hvor travel han er, alltid har tid til å slå av en prat med kollegaer. 

Nå har det gått ett år siden vendepunktet. 13. oktober 2024: Dagen han fikk hjerteinfarkt. 

Banik har vært en travel mann: Professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo (UiO), leder av demokratihubben i Circle U, «extraordinary professor» ved universitetet i Pretoria, initiativtaker til et senter for bærekraftig utvikling i Addis Abeba og i tillegg podkastvert. Han kom til Norge for 34 år siden for å ta grunnfag i statsvitenskap.

— Før hjerteinfarktet var det kanskje mindre skille mellom dag og kveld, hverdag og helg. Jeg var alltid i bevegelse, alltid på vei.

Han beskriver hvordan høydepunktet plutselig ble en helt vanlig gåtur fra hjemmet på Nordberg til Ullevål stadion. 

— Ikke forskningsreise, ikke feltarbeid i Afrika, men Ullevål stadion. Alle sier fortsatt til meg at jeg må ta det med ro. En kollega sa nylig: «Du må ta det med ro, men jeg kjenner jo deg. Det er ikke lett.»

— Rekker ikke få Nobelprisen

— Jeg rekker ikke å få Nobelprisen, eller andre ting som jeg var mer opptatt av for ti år siden. Men jeg er fornøyd. Det er helt greit, sier Banik. 

Baniks karriere startet med en ferietur til Norge på slutten av 1980-tallet. Så kom han tilbake et par år senere for å studere på Blindern. 

På orienteringsmøtet møtte han opp i dress og slips. Han forsto fort at det ikke helt var koden på Blindern. Selv gikk Banik på kostskole fra seksårsalderen, og var vant til en mer formell stil. For å ringe hjem til India fra Kringsjå studentby på 1990-tallet, stilte han opp myntene sine på rekke og rad i telefonboksen. 

— Jeg hadde en liste med ting jeg skulle ramse opp og fortelle til foreldrene mine på telefonen. Jeg hadde ikke råd til å snakke mer enn et minutt, sier Banik. 

Det var langt hjem, men Banik var en selvstendig mann. Norskkurset var på plass, han satt bakerst i Sophus Lies auditorium, klar for grunnkurs i statsvitenskap. 

— Jeg var ekstremt ivrig på å komme i gang, men også spent på om jeg kom til å forstå hva som ble sagt. Foreleseren kom, begynte å snakke, og det eneste jeg forstod var «makt, makt, makt». Han var svensk. I tillegg hadde han en svensk dialekt som var umulig for meg å forstå. Jeg var helt knust, sier Banik. 

Banik mistet ikke motet, og foreleseren, Jan-Erik Lane, ga tips til engelsk litteratur som Banik kunne lese. 

Siden den gang har Banik aldri forlatt UiO. 

Ville reise etter tre dager

Og professoren er altså tilbake etter infarktet. Men det tok litt lengre tid enn han hadde tenkt.

Allerede på vei inn i operasjonssalen spurte Banik kirurgen hvor lenge han måtte vente med å reise til Pisa, der han skulle forelese. Planen var å reise om tre dager.

— «Det trenger du ikke å tenke på nå,» sa kirurgen. Etter operasjonen ba jeg assistenten min om å utsette reisen et par dager. Da sa både kirurgen og kona mi følgende: «Du kan jo ikke reise tre dager etter et hjerteinfarkt», forteller Banik. 

Operasjonen hadde gått så enkelt, og professoren ville holde forpliktelsene sine. 

— Istedenfor måtte jeg ta det helt med ro i to måneder. Å være borte en uke er utenkelig for meg. Den eneste gangen jeg har vært lenge borte var da jeg hadde pappapermisjon. Så å bli fortalt at du må ta det med ro, det var ikke lett.

Tiden for å åpne opp

For Banik er en internasjonal mann med prosjekter i en rekke land. Han reiser mye, og tar også vare på faren i India fra Norge. 

Som en som selv kom til et fremmed land langt unna hjemme for 34 år siden, er det viktig for ham å gi tilbake — og viktig å se fordelene ved internasjonalisering.

— Internasjonalisering betyr ikke bare at våre studenter skal ut i verden. Det betyr at vi som forskere må spørre oss om hva vi gjør for å bygge og å støtte den nye generasjonen der ute. Den generasjonen har virkelig behov for veiledning og kunnskap. Det kan vi ikke gjøre alene. Norge skal ikke lære opp alle andre, vi må også ha sør-sør-samarbeid, mener Banik.

Hans budskap er at Norge ikke kan stenge seg inne: 

— Dette er tiden for å åpne opp. Vi må lære fra andre, akkurat som andre kan lære fra oss. Vi trenger å utveksle ideer, vi trenger meningsutvekslinger, vi trenger å være uenige, men samtidig på en høflig måte, respektere hverandres synspunkter. Vi må slåss for demokrati, sier han. 

— Og jeg håper at jeg har bidratt til å berike Norge litt. Akkurat som jeg har fått så utrolig mye tilbake. Min kone, familie og karriere. 

Vil ha fri flyt av kunnskap

To måneder sykemeldt, for en mann som egentlig gjerne skulle flydd av gårde for å overholde en forpliktelse, bare tre dager etter hjerteinfarktet sitt. I det minste ble det omsider internett i kjelleren, sier Banik med et smil.

Hjemme fikk han også mye tid til å tenke. Uken før hjerteinfarktet var Banik i Malawi. Han stanset en treningsøkt fordi han fikk vondt. Tanken på at hjerteinfarktet kunne ha skjedd der, er opprørende.

— Hadde jeg fått hjerteinfarkt i Malawi kunne de ikke hjulpet meg. De har ikke infrastrukturen. Jeg tenkte på familien min og alt de ville gått gjennom da. 

I Europa har vi mange muligheter, mener Banik. Men han ser påvirkningen økonomi har på den internasjonale studentmassen i Norge: 

— Siden studieavgiften ble innført ser vi at studentmassen er mer blendahvit. Vi får ikke så mange studenter fra det globale sør, og de som kommer er i større grad fra familier med penger. Vi har mistet mye av den internasjonale stemningen på Blindern, på universitetene. Skal vi bare være europeiske? Hva med resten av verden, spør Banik. 

— Vi er i en tid der vi innfører toller og barrierer istedenfor å ha fri flyt av kunnskap. Jeg forstår ikke annet enn at vi ikke må gå i samme fella som USA gjør, sier Banik.

— Hvordan ville en fri flyt av kunnskap sett ut?

— Jeg tenker at vi burde absolutt ha stipendordninger som vi har hatt tidligere, enten som en del av bistandsbudsjett, hvor vi på en måte både støtter høyere utdanning i land i globale sør, men også øremerker en del stipend til studenter som vil studere på bachelor-, master- og doktorgradsnivå her.

Han påpeker at det er i universitetenes interesse å rekruttere talenter fra det globale sør: 

— Vi gjør ikke disse tingene som Universitetet i Oslo bare fordi vi er snille. Vi får veldig gode forskertalenter, vi lærer masse, vi gjør feltarbeid sammen, vi publiserer sammen, vi underviser sammen. I mine øyne er det en vinn-vinn-situasjon. 

— Fått alt og mye mer

Hjerteinfarktet endret hele livet til Banik. Han har senket skuldrene.

— Når man kommer så nært, vet man at man har vært heldig. Det begynner å skje noe inni deg. Du begynner å tenke, la meg se på alt jeg har oppnådd. Alt jeg har, sier han. 

— Jeg har verdens beste jobb. Tenk hvor heldig vi er som jobber i akademia. Vi bestemmer hva vi jobber med. Det er det få som gjør. 

Omtrent et halvt år etter infarktet sto han igjen inne i Sophus Lies auditorium. 

Der han satt og grugledet seg for 34 år siden. Der foreleseren snakket svensk, men det gikk bra likevel. Plutselig var Banik selv foreleseren. 

— Da husket jeg følelsen av usikkerhet. Jeg kjente at jeg hadde så mange forventninger, så mange drømmer, så mange ønsker. Så tenkte jeg at «nå står jeg her og foreleser om internasjonalisering». På mange måter føler jeg at jeg har fått alt og mye mer, sier Banik.

— Jeg kunne ikke ha ønsket meg en bedre karriere, et bedre liv. Jeg kunne selvfølgelig gjort mer av alt, men jeg sto med en følelse av at jeg er fornøyd. Jeg trenger ikke så mye mer. 

Uten hjerteinfarktet ville nok ikke Banik tenkt slik. 

— Jeg har brukt mye tid på å reflektere over livet. Jeg er 55 år og på toppen av min karriere som akademiker. Jeg er kjempefornøyd og takknemlig for alt jeg har fått. Jeg er etablert, barna har blitt store og vi har et hus. Jeg tror ofte man ikke har tid til å tenke på livet, eller sette pris på ting, fordi vi er i femte gir hele tiden. Jeg trengte en wake up call, sier Banik.

— I Norge har vi en god balanse mellom arbeid og fritid. Du kan dra hjem med god samvittighet på fredag ettermiddag og ingen vil anklage deg for å ikke jobbe nok, slik de gjør i andre land. Jeg har glemt å bremse de siste årene. 

Uten håp er vi ingenting

Sammen med studentene har Banik snakket mye om håp. 

— Jeg har et kurs som heter What works. Det handler om å finne løsningene. Vi skal ikke være naive og bare snakke om det som er bra, men vi må balansere perspektivet. Det er utfordringer, men det finnes også ting som gjør at livet går videre. Det er mange ting vi har oppnådd, sier Banik.

Uten håp er vi ingenting, mener han: 

— Jeg har tryggheten til å snakke også om håp. Som akademiker er vi ofte opptatt av å være kritiske, opptatt av å snakke om problemer. Men vi har et stort ansvar for å snakke om løsninger, og også hvordan verdenen vår har blitt bedre.