Debatt ● Lill Tove Fredriksen
Samisk forskning: underfinansieringen som ligger bak festtalene
Bak løfter om styrking og forsoning ligger et mønster av strukturell nedprioritering. Den samiske kunnskapsproduksjonen har vært den stille taperen i norsk forskningspolitikk, og de nye statsbudsjettforslagene gir lite håp om endring.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Jeg er i ferd med å avrunde min periode som leder av Porteføljestyre for samisk samfunn og kultur i Forskningsrådet. Jeg vil gjerne dele tilbakeblikkets refleksjoner med den norske forskningsoffentlighet.
Samisk forskning har i flere tiår vært en tålegrenseerfaring. Bak løfter om styrking og forsoning ligger et mønster av strukturell nedprioritering.
Den samiske kunnskapsproduksjonen har vært den stille taperen i norsk forskningspolitikk, og de nye statsbudsjettforslagene gir lite håp om endring.
Statsbudsjettet for 2026 viser en tilsynelatende økning i bevilgningene til samiske formål, fra 769,9 til 796 millioner kroner. Regjeringen presenterer dette som en styrking. Mesteparten av midlene går til kultur- og språktiltak, ikke til forskning.
Investeringsplan for porteføljestyret for samisk samfunn og kultur for 2025–2027 viser en tildeling på 12 millioner for hvert av årene, altså ingen økning. Tilsynelatende har det ikke vært noen nedgang ettersom det nominelle beløpet år for år har vært det samme.
I 2025 lyste Forskningsrådet ut inntil 90 millioner kroner til Forskerprosjekt for fornyelse. Denne utlysningen var et samarbeid mellom porteføljene for Samisk samfunn og kultur, Velferd og utdanning, Klima og miljø, Energi og transport, og Helse. Midlene skal gå til forskning som kan dekke kunnskapsbehov identifisert i Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport.
Fellesutlysninger er vel og bra. Resultatet er at den samiske forskningen på papiret fremstår som styrket, men i praksis er styrings- og handlingsrommet lite. Fellesutlysninger er blitt et tveegget sverd for det samiske samfunnet.
Tallene taler for seg selv. Den samiske forskningsporteføljen har hatt en realverdinedgang på nær 30 prosent siden 2015. Til sammenligning har Forskningsrådets totale budsjett falt med om lag syv prosent i samme periode.
Fellesutlysningen i 2024–2025 til forskning på samiske, kvenske/norskfinske og skogfinske forhold ble tatt imot med lettelse. Men selv med denne midlertidige opptrappingen ligger reell finansiering fortsatt under 2015-nivå når prisstigningen tas med.
Samisk forskning har en spesiell rolle i norsk forskning. Den skal betjene det samiske samfunnet, det norske samfunnet og det internasjonale samfunnet.
Samisk forskning trenger det som tar tid: språkbygging, metodisk forankring, lokalsamfunnets rytme. Alt som ikke passer i hurtigkokeren for målbare effekter og prosjektmaler. Det norske forskningssystemet er strukturert i majoritetens logikk. Lik konkurranse betyr ikke nødvendigvis likeverd og rettferdighet.
Forskningsrådets egen porteføljeplan anerkjenner at samisk forskning er et strategisk kunnskapsfelt, men følger ikke opp målsettingsprosaen. Dette står også i skarp kontrast til de forpliktelsene Norge har tatt på seg gjennom ILO-konvensjon 169 og FNs erklæring om urfolks rettigheter.
Et land som vil ta forsoning på alvor, må gi urfolk reell kunnskaps- og beslutningsmakt. Uten det blir samisk forskning bare et temafelt i statistikken, uten institusjonell tyngde, autonomi eller langsiktighet.
Man kan bli fanget av mismot, men jeg tror det er viktig å forholde seg konstruktiv. For at satsingen på samisk forskning skal være reell, må et grunnkrav være at Porteføljestyre for samisk samfunn og kultur sikres budsjetter som følger inflasjonen. Da slipper vi å ha en falmet vimpel, men vi får et flott flagg som gir de konstruktive signalene å komme fremtiden i møte med.
Gi samisk forskning den rettmessige andelen, den langsiktige tryggheten og den autonomien som er lovet i traktater og taler.
