Debatt ● Sayna Etminan
Simen Velle og den intellektuelle fattigdommen
Fjerningen av stipend for enkelte fag vil gir de resterende fagene et ufortjent fortrinn. Dette underkjenner selve grunnlaget som driver samfunnet fremover: fagmangfoldets egenverdi.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Simen Velles forslag om å fjerne stipend for studier som ikke er lønnsomme underkjenner ikke bare den akademiske friheten, men selve betydningen et kunnskapsmangfold har for forskningens kvalitet og evne til progresjon. Det er nettopp mangfoldet av perspektiver, fag og disipliner som gjør utdanning anvendbar, og som muliggjør endring og utvikling av samfunnet.
Forslaget til Velle tar ikke hensyn til det berikende kunnskapsrommet som eksisterer mellom disipliner, og hvordan kunnskap i sin helhet skapes i et akademisk mangfold.
Fjerningen av stipend skaper et unødvendig kunnskapshierarki som, på bakgrunn av indisier og ikke-evidensbaserte pretensjoner, privilegerer enkelte fag uten mulighet for kritisk ettergåelse. Ordningen kan i verste fall tvinge studenter inn i de samme fagene på måter som hindrer fagmangfold og derav forskningens evne til å imøtegå virkelighetens kompleksitet.
Ikke minst vil det svekke muligheten samfunnet har for nyansering og progresjon med henblikk på rekken av fag og perspektiver som forsvinner under dekke av mer «lønnsom kunnskap».
Konsekvensen av dette er en dogmatisk vitenskapspraksis med store kunnskapshull og en litteraturliste som ikke står i stil med virkeligheten den beskriver.
Professor Melina Duartes bruker begrepet «intellektuell fattigdom» om et samfunn der vitenskap fragmenteres, og perspektiver begrenses, til fordel for annen opphøyd kunnskap. Mens begrepet opprinnelig brukes om marginaliseringen av enkelte sosiale grupper, er forslaget til Velle en pådriver av nettopp et slikt homogent kunnskapsrom.
Fjerningen av stipend for enkelte fag gir de resterende fagene et ufortjent fortrinn, og underkjenner selve grunnlaget som driver samfunnet fremover: Nettopp fagmangfoldets egenverdi.
Forslaget til Velle vitner derfor ikke bare om politisk uvitenhet om byråkratiets ansvar, men om manglende innsikt i hvordan kunnskap og høyere utdanning de facto opererer; at det er gjennom et bredt kunnskapsmangfold og tilgang på ulike disipliner at grenser forskyves, samfunnet forflyttes og utvikling skjer.
Jeg håper at forslaget til Velle forblir et uforløst tankekors og ikke gir ringvirkninger utover debatten det med rette har skapt. Kampen mot akademisk frihet stopper ikke med USAs grenser, og forslaget til Frp-politikeren er en god påminnelse på det.
