Debatt ● Ole Andreas Alsos og Åshild Wilhelmsen
Slik kan oppgaven bli studentenes beste jobbsøkerverktøy
De fleste eksamensoppgaver havner rett i søpla etter at karakteren er satt. Men med små grep kan de bli gull verdt for studentenes CV og portefølje og samtidig vise omverdenen hva høyere utdanning faktisk leverer.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Oppe på loftet ditt står det kanskje en nedstøvet eske med gamle eksamensbesvarelser som du samlet opp gjennom mange år som student. Har du eller noen andre sett på disse etter at sensor satte karakter? Er potensielle arbeidsgivere interessert i hva som er skrevet i disse eksamensbesvarelsene?
Svaret er sannsynligvis nei.
Når studentene er ferdige med utdanningen, sitter de igjen med to offisielle dokumenter: vitnemålet og karakterutskriften. Disse er viktige bevis på utdanningen, men de sier lite om hva studenten faktisk kan. De viser ikke ferdighetene, kreativiteten eller problemløsningsevnen som ligger bak tallene eller bokstavene.
De fleste har en master- eller bacheloroppgave tilgjengelig i universitetenes arkiver. Men nesten alle andre vurderingsoppgaver gjennom studiet — eksamener, rapporter, mapper, prototyper, presentasjoner, apper — blir raskt glemt. Når sensor har satt karakteren havner de rett på loftet eller i «den runde arkivskuffen».
Basert på vår erfaring og praksis ved studieprogrammer innen design, arkitektur og entreprenørskap, ser vi et stort potensial for å justere vurderingspraksis ved andre studier.
Mange av oppgavene studentene leverer og får vurdert underveis i studiet kunne hatt verdi utover selve sensureringen, både for studentens egen karriere og for samfunnet.
For å gjøre det enda klarere hva vi mener kommer vi med noen eksempler fra Institutt for design ved NTNU.
Anne er student ved sivilingeniørstudiet Industriell design, hvor hun kombinerer menneskeforståelse, estetikk og teknologi for å designe nyskapende og bærekraftige løsninger.
Designemner utgjør omtrent halvparten av emnene i programmet, mens resten er emner i teknologi og realfag, hvor tradisjonell eksamen er en hyppig benyttet vurderingsform.
Gjennom å gi vurderingsartefakter ny verdi, er man også med på å øke studentenes engasjement i faget.
Designemnene har derimot ingen eksamen. I stedet leverer Anne i løpet av studiet en variert palett av artefakter som vurderes av faglærere og sensorer; modeller, skissebøker, plakater, rapporter, presentasjoner, videoer, 3D-modeller, digitale prototyper, fysiske prototyper, maskiner, programmeringskode, videoer, forskningsartikler, masterrapporten og mye mer.
Mange av vurderingsartefaktene er av natur håndfaste og visuelle. Disse får plass i Anne sin portefølje, som er en samling av henne beste arbeider. Med den demonstrerer hun sine ferdigheter og erfaring til potensielle arbeidsgivere eller kunder.
Ved Bachelor i grafisk design, hvor Bjarne studerer, har de dratt det enda lengre. Her er selve bacheloroppgaven en trykket portefølje med bilder og beskrivelser av hans beste arbeider gjennom hele studiet. I tillegg er arbeidene dokumentert og offentliggjort på avgangsutstilling.no, et nettsted designet og utviklet av Bjarne og hans medstudenter.
Et annet eksempel er emnet Prototyping av fysiske brukeropplevelser, der Camilla og hennes medstudenter laget interaktive modeller på Vitensenteret for å lære barn om vitenskap. Camilla sin modell ble så vellykket at den fikk plass i den faste utstillingen. For henne gav det konkrete resultater og bevis på hennes skaperevne og kreativitet som hun dokumenterte i sin CV og portefølje.
Tenk deg at vurderingsoppgavene i større grad ble utformet slik at resultatet kunne inngå i en digital portefølje eller legges ved en jobbsøknad.
Dette ville ikke bare være «CV-vennlig», det ville også gi studenten anerkjennelse, bygge selvtillit og bidra til refleksjon over egen læring.
Gjennom å gi vurderingsartefakter ny verdi, er man også med på å øke studentenes engasjement i faget. Studenter som greier å se verdi og relevans for arbeidslivet i det de gjør i studiet, finner både mer motivasjon i studiene og kan drive selvvurdering av egen kompetanse opp mot arbeidslivets krav.
Vi anbefaler at undervisere, så langt som det er mulig, forsøker å velge vurderingsformer som produserer synlige, delbare artefakter, som rapporter, prototyper, videoer eller digitale produkter.
Det er en vinn-vinn-vinn-situasjon: studenter ser tydeligere læringsutbytter og håndfaste bevis på deres kompetanse, undervisere får engasjerte studenter med større eierskap til leveransene og potensielle arbeidsgivere får et tydeligere bilde på hva kandidatene kan bidra med på deres arbeidsplass.
Ikke alle emner egner seg like godt for gjenbruk. Det gjelder kanskje særlig innen disiplinprogrammene (for eksempel matematikk og idéhistorie). Men mange flere faglærere, særlig innen profesjonsutdanningene (sivilingeniør og juss), kunne lagt opp til oppgaver som gir studentene dokumenterbare bevis på kompetanse.
Ved å knytte vurderinger til arbeidslivsrelevante leveranser som imiterer hva profesjonelle forventes å levere, kan studentene bygge porteføljer som viser hvordan kunnskapen kan brukes i praksis.
For å få til dette, må vi tenke nytt om hvordan vi designer vurderingsformer. I dag bygger mange utdanninger på samstemt undervisning (constructive alignment), der læringsmål, aktiviteter og vurdering henger sammen. Men vi glemmer ofte at vurderingsartefaktene kan ha et liv utenfor klasserommet.
Vi ønsker å legge til en ekstra dimensjon: gjenbruksbarhet. Studentene skal kunne bruke artefaktene som forståelige og håndfaste bevis ferdighetene og kompetansen de har utviklet. En prototyp eller modell viser tydelig både hva studentene kan og hvordan kompetansen kan brukes for en potensiell arbeidsgiver.
Vi anbefaler at undervisere, så langt som det er mulig, forsøker å velge vurderingsformer som produserer synlige, delbare artefakter, som rapporter, prototyper, videoer eller digitale produkter. Inkluder dokumentasjon og presentasjon og legg til rette for ekstern synlighet.
Med små justeringer kan vi gå fra et system der vurderingsoppgaver er et engangsdokument for sensor og «det rundt arkivet», til et system der de blir et varig bevis på kompetansen til studentene. Det vil både studentene, arbeidsgiverne, universitetene og samfunnet tjene på.
