Debatt

Slutt å putle i krokene

Universitets- og høgskolemiljøene, - lærere, forskere og studenter - må etablere egen digital modell- og definisjons-makt, skriver Helge Høivik.

Det koster engasjement, oppmerksomhet og tid for å få til den restruktureringen av utdanning som digitalisering krever, skriver dosent Helge Høivik ved OsloMet.
Det koster engasjement, oppmerksomhet og tid for å få til den restruktureringen av utdanning som digitalisering krever, skriver dosent Helge Høivik ved OsloMet.
Publisert

OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Utdanning er dypt strukturert. Digitalisering av utdanning krever en tilsvarende dyp re-strukturering.

Det koster i engasjement, oppmerksomhet og tid. Akademikerne trodde lenge de kunne overse dette så lenge det ble tutlet litt i krokene. Det kan man ikke lenger.

Det er nødvendig, men utilstrekkelig å nå ut til mange gjennom korte kurs og demonstrasjoner eller vise fram det fantastiske. Det holder ikke med nye funksjoner i Teams.

Vi må også jobbe i dybden med færre for å løse større utfordringer. Det finnes ingen quick fix.

Her kan vi skjelne mellom 5 perioder eller desennier:

  • De glade 1980-åra så den første lansering av IBM PC og Apple-computere for amatørmarkedet og det enkelte kontor. Det var unødvendig med store budsjetter. PC-ene ble brukt som skrive- og regnemaskiner.

  • Internettets gjennombrudd kom gjennom 1990-åra. Det var preget av klient-tjener-arkitektur med større datamaskiner i den ene enden og mange personlige maskiner i den andre. Nettleserne ble populære og man brukte HTML-editorer for HyperText Markup Language til å lage innhold.

  • Teknisk/teknokratisk rasjonalitet dominerte så i det første 10-år av det 21. Århundre. Dette var ingeniør-pregede løsninger nasjonalt med Fronter/ITs Learning og stort, dyrt og - i hovedsak - forfeilet eCampus-prosjekt (2006-2012).

  • Administrativ rasjonalitet og markedslogikk fulgte så i det tiåret vi nå har lagt bak oss. Administrasjon skal erstatte ildsjelene. UNIT ble pådriver for Instructure-plattformen Canvas. Den ble sett som billig og funksjonell. Det er grunnpakka som er billig, men med dyre tillegg. Amerikanske finansinteresser søker AI-basert innflytelse på norsk UH. Som typisk eksempel Topplederen der med oppdrag å kommersialisere Canvas gikk av i mars 2020 etter 14 måneder i stillingen, - med 120 millioner kroner inn på konto. Vi kan registrere økende motstand i europeisk og amerikansk UH.

  • Så kom Covid-19-pandemien på 2020-tallet. Alt kan ikke gå i sanntid på Zoom så mange erfarer at vi nå trenger åpen, nasjonal publisering. Det digitale skrivebordet blir hjemmekontor. Læreverkene må i større grad være selvbærende med integrert presentasjon og interaksjon. Det trengs godt grep om samlingsutvikling og kuratering, altså det å håndtere de digitale ressursene på samlingsnivå, med forankring i universitetsbibliotekene. Alt-i-ett-ideologien basert på Canvas under studieadministrativ kontroll er på vikende front. Kritikken mot gigaselskapenes markedsmakt og politisk-kulturelle innflytelse vokser. Det gjelder Facebook, Google/Alphabet, Microsoft, Apple og Amazon. Men det gjør også den digitale avhengigheten.

Den venstrepopulistiske kritikken av digitalisering går på tomgang. Det nytter ikke lenger å klage og beklage seg. Datamaskinen har kommet for å bli, - etter 50 år. Nå må man gjøre noe med det. Ta ansvar. Det har begynt.

Enten greier sektoren å arbeide planmessig gjennom 2020-åra med å bygge nasjonal delingskultur – en faglig allmenning – av digitalt lærestoff og bruksmodeller. Ellers vil det markedsorienterte digital-akademiske kompleks ta over og gjøre akademikeren til et vedheng til (data)maskinene.

Universitets- og høgskolemiljøene, - lærere, forskere og studenter - må etablere egen digital modell- og definisjons-makt: Slutte å putle.

Institusjonenes normale ledelser må lede dette arbeidet. Hvis de ikke kan, må de lære.

Powered by Labrador CMS