Sofie (82) i støtet

Solnedgang over Stovner stadion. Oslo er kanskje på sitt vakreste nå, med disse overgangsdagene mellom sommer og høst. Innomhus i boligene som omkranser banen er kveldsdåmen i ferd med å sette seg hos beboerne, med TV-titting, makramé-laging eller hva det nå er folk holder på med.

Men nede på tartandekket på stadion er det blodig, lekende alvor. Et tjuetalls mennesker påført sportstøy har samlet seg på den røde overflaten, men hensikt om å løpe så raskt og kaste så langt det lar seg gjøre. 

Vi har kommet til hjertet av bedriftsidrettsserien og Oslo og Akershus Bedriftsidrettskrets. Ennå er det varme igjen her ute, men det litt rå draget i lufta har meldt seg. Dette er kvelden utendørssesongen avsluttes. 

Alle skal med

Universitetet i Oslo stiller med fire deltakere for kvelden. Carl Henrik Gørbitz, direktør for UiO: Livsvitenskap, Kåre Svensson, senior kommunikasjonsrådgiver ved seksjon for samfunnskontakt, Kate Alnes som er assosiert medlem, uten tilknytning til UiO, og Sofie Jakobsen, pensjonist, men med 28 års fartstid på bruket. De fleste av årene i innkjøpsavdelingen. 

I det øvrige er her tollere, postfolk, sporveisfolk og andre fra bedrifter og foreninger over hele byen. Men tross ulike bakgrunner og ulike forutsetninger: Stemningen er varm og gemyttlig, selv konkurrenter mellom. 

— Kom igjen, Jostein — dette tar du!

90 år gamle Jostein Haraldseid fra Siemens står klar ved lengdegropa og konkurransen i tresteg uten tilløp. Han strekker seg til 4,42 meter og er dermed betydelig foran den andre deltakeren i klassen 90—94 år, Jon Broholt fra Ringnes, med sine 3,65.

— Men dette er ikke en aktivitet kun for seniorer, altså, bedyrer Kåre Svensson, leder av UiOs bedriftsidrettslag i friidrett. 

— Absolutt alle er velkomne her og flere burde være med. Her er det stor trivsel, og bedriftsidrettslaget er en viktig ressurs for et sted som UiO. I vår øvrige virksomhet har vi ikke så mange aktiviteter på tvers av faggruppene, men i de ulike idrettsgruppene møtes både akademikerne og byråkratene. Det er viktig å ha noe å strekke seg etter, noe å motivere seg for. Det får du i rikt monn i bedriftsidretten, sier Kåre Svensson. 

Bedriftsidrettslaget ved UiO huser 14 ulike aktivitetsgrupper. Fotball, kajakk, hockey, golf og en rekke andre idretter. 

Arvet gener?

— Jeg stumpet røyken da jeg 40, da jeg var 42 begynte jeg med friidrett.

Sofie Jakobsen står og tripper med sine 82 år. Hun har allerede vært gjennom 60-meteren, og skal straks ut i to øvelser til, 800 meter og vektkast, som er slags mellomting mellom kulestøt og slegge.

Det var ennå sort-hvitt fjernsyn i Norge da Sofie kom til Oslo. Det var jobbmuligheter som lokket henne til byen, fra sin barndoms Lofoten. 

— Jeg var aldri med i noe ballspill eller friidrett i mine barne- og ungdomsår. Men jeg hadde en far som var lokalberømt, fordi han ved saueinnhentingen om høsten pleide å løpe opp sauene oppe på fjellet og hente demS inn på det viset. Kanskje jeg har arvet noen gener derfra, sier Sofie og smiler.

Men storbyen lokket med sine mange farer. Fremst av disse var Holmenkollstafetten. Sofies første møte med organisert idrett. 

— Jeg ble invitert inn til å være med, og jeg ble med på en trening. Men de hadde jo løpt før, og det hadde ikke jeg. Dagen etter måtte jeg nesten krype ned trappene, fra 4. etasjen jeg bodde i.

Godstolen fanger

Sofie er beskjeden på egne vegne, og vil ikke skryte for mye av mesterskapsplasseringene hun har hatt opp gjennom årene.

— Det har jo blitt noen norske og nordiske mesterskap, og har vel noen medaljer. 

— Og de ligger godt synlig framme i heimen?

— Njaaa, nei. De ligger nå i ei krukke.

— Hva er det som lokker og drar i friidrett, om vi får si det — i din alder?

— Det er ålreit å få teste kroppen, da. Så er det veldig sosialt. Det er en veldig trivelig gjeng vi har her. Men jeg kjenner jo at kroppen blir stivere. Nå på 60 meteren, spesielt. Det gikk litt saktere. Men nå har jeg også vært i Lofoten i to måneder, uten å trene. Så har jeg også artrose i begge knærne. Det trekker litt ned. Men det prøver jeg å holde i sjakk, men styrketrening to ganger i uka. 

— Men det blir kanskje ikke lettere med årene, dette?

— Nei, det blir det ikke. Men opplever at det er en fordel å holde kroppen og sirkulasjonen i gang. Jeg ser at det er en del som setter seg i godstolen når de går av med pensjon. Det er ikke alle der det går så bra med. 

— Men du er kanskje vel beskjeden på egne vegne, vel? Vi hørte av andre at du ble norgesmester så seint som i fjor.

— Ja, jo. Jeg var med på NM i Stjørdal i fjor. Da løp jeg 100 meter, 200 meter og 400 meter og fikk gull. Men det er klart, det var ikke så veldig mange i klassen 80—84 år. Ingen i de korteste distansene. Det er ei som pleide å være med, men hun var ikke med i fjor. 

En ny vår

Å, er det ikke noe vakkert også i dette? En trøst. Du kan leve et helt liv, uten medaljer og heder. Ingen jubelrop på en idrettsbane i din retning. Du har vært et menneske for 9. plassene, for 27. plassene, langt bak et sted på resultatlistene. 

Men så — om du holder det gående lenge nok: En annen sol! Der lyset atter stiger opp. Du er kanskje 80, 85 eller 95 år. Du trekker på deg joggeskoene og løper den 200 meteren. Norgesrekord! Du slenger diskosen av gårde, så hardt gikta tillater det. Nordisk rekord!

Eller enda bedre, som i bedriftsserien for to år siden, i 2023. Alf Odd Dehlin Eriksen fra Bækkelagets Sportsklub stiller på Stovner stadion. 104 år gammel. Eneste deltaker i aldersklassen 104—109 år. 

Med hele familien til stede løfter han opp spydet, tar et slags tilløp og kaster det så langt som det er mulig å få til for en kropp som har vært i live siden før spanskesyken herjet i verden. 

To meter og 53 centimeter. Ny verdensrekord!

Har norsk idrett noen gang vært vakrere?