Debatt ● Birgit Nordtug
Studenter er nettopp studenter, ikke pasienter
Når Øverland «tror det går til helvete», så er det grunn til å se nærmere på innholdet i det psykiske helsevernet.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Khrono har i flere oppslag satt søkelys på studenters psykiske lidelser. Nylig blir klinisk psykolog Svein Øverland sitert i et intervju på at «Jeg tror det går til helvete og at det allerede er for seint å snu». Øverland viser til Ungdatas målinger av symptomer på depresjon hos jenter på 10. trinn. «Tallene lyver ikke», sier han.
I en tidligere kronikk i Khrono sammen med professor Gunn Engelsrud, pekte vi på store mangler ved Ungdatas målinger. Det har jeg også gjort i flere publikasjoner sammen med klinisk psykologspesialist for barn og unge Per Are Løkke.
Jeg vil derfor ikke dvele ved kritikken av tallene som Øverland viser til, men heller vende oppmerksomheten mot hvem vitenskapelig ansatte underviser og veileder ved universiteter og høgskoler. Khrono synes å ta for gitt at førstelektor Kjell Terje Ringdal og klinikeren Svein Øverland arbeider med samme gruppe.
Det gjør de ikke. Ringdal underviser og veileder studenter. Øverland behandler pasienter.
Siden jeg begynte å arbeide ved Universitetet i Trondheim (nå NTNU) høsten 1992, har jeg veiledet en rekke studenter som har skrevet oppgaver om psykiske lidelser, som de selv har erfaring med. Jeg har vært tydelig på at jeg ikke er behandler, men vitenskapelig ansatt, og at studentene skal utvikle vitenskapelig kunnskap om lidelsen de undersøker.
Det betyr ikke at de ikke har brukt egne erfaringer i arbeidet med oppgavene. Men erfaringene har vært utdypet på en måte som har løftet kunnskapen som de har utviklet, ut over deres egne erfaringer med lidelsen. Det har de gjort gjennom å bruke relevant teori, innsamlet data om andres erfaringer med lidelsen og andre relevante og valide data. De har øvd på å skrive fra en forskerposisjon med det formål å formidle kunnskap som går utover egne erfaringer.
For 33 år siden trengte jeg ikke å bruke mye tid på å få studentene til å skjønne dette. I dag har mange studenter skrivetrening fra sosiale medier, hvor de ikke har anvendt relevant teori, innsamlet data og andre valide data i formidlingen av lidelsen de strever med.
Det er viktig å holde fast ved skillet mellom «blogging» og utvikling av vitenskapelig kunnskap om en psykisk lidelse i veiledningen av studenter. Det er også viktig å være tydelig på at vår posisjon i høyere utdanning er å være vitenskapelig ansatte. Vi skal møte studentene som studenter, og ikke som pasienter.
Det er viktig å holde fast ved skillet mellom «blogging» og utvikling av vitenskapelig kunnskap om en psykisk lidelse i veiledningen av studenter.
Pasienter er i helsevesenet. Norge ligger i verdenstoppen i bruk av statlige midler til det psykiske helsevernet. I 2021 var de statlige utgiftene på over 83 milliarder kroner. I 2023 bevilget regjeringen 3 milliarder kroner ekstra i en tiårig opptrappingsplan. Til sammenligning ble det i 2021 brukt 89 milliarder kroner på barneskolen og ungdomsskolen, ifølge professor Ole Martin Moen.
Når Øverland «tror det går til helvete», så er det grunn til å se nærmere på innholdet i det psykiske helsevernet.
I de seinere årene har det kommet forskning som viser at mange blir sykere av behandlingen de får. Det gjelder spesielt behandling hvor pasientene har vært utsatt for tvang med og uten vedtak. I dialogmøter med 35 tidligere tvangsbehandlede pasienter i Oslo i perioden 2006-2009, ble ord som mishandling, overgrep og konsentrasjonsleir brukt om behandlingen — spesielt der en spiseforstyrrelse var en del av lidelsen.
Lignende erfaringer beskrives i selvbiografier. Et eksempel er Johanne Rogndals bok «Instukid» som Cathrine Krøger anmeldte i Dagbladet. Et annet eksempel er Nikoline Riis Lindahls bok «Pasientrom 42. To år på lukket avdeling» som tidligere barne- og familieminister Inga Marte Thorkildsen bokbadet.
Den danske professoren i psykologi Svend Brinkmann tar i en samtale med meg i boka «Kunnskapsansvar. Spiseforstyrrelser som kasus» (Solum Bokvennen) til orde for å være mindre på, og mer avventende. Brinkmann bruker begrepet «watchful waiting»: oppmerksom avventning. Du sier: «Du forteller at du har det vanskelig. Det kan jeg forstå. Så la oss holde kontakten. Kom igjen neste uke. Eller kom igjen om fjorten dager.» Man er oppmerksom, men man feller ikke straks en diagnostisk dom. (s. 117). Jeg savner dette perspektivet i intervjuet med Øverland.
