Sviktet regionen og satte seg selv først

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Det kan være vanskelig å se de store linjene og prosjektene i Stavanger-regionen. Det er enklere å se det som har skjedd, enn det som holder på å skje.

Her vil jeg trekke frem det lokale og tverrpolitiske arbeidet for etableringen av universitetet på Ullandhaug som det viktigste. Bak dette sto flere av regionens aller viktigste og beste folkevalgte, akademikere og næringsfolk.

I min tid har det vært et stille og høylytt omstillingsbehov i vår region. Av flere meget gode grunner, og etter flere grundige utredninger, er helse og helsenæring utpekt som en av regionens aller viktigste satsinger.

Behovet for en betydelig økning av godt kvalifiserte leger i primærhelsetjenestene i årene som kommer, og vår regions ensidige næringsstruktur og avhengighet av olje- og gassnæringen, er en av hovedgrunnene for en slik satsing.

I min tid som kommunalråd var omstillingsarbeidet, og særlig tilretteleggingen av helse og helsenæringen i vår region, det største fellesprosjektet. Jeg har ikke tall på hvor mange små og store saker som er produsert i regionens kommuner og fylkeskommunen som bygger opp under helse om et av regionens aller viktigste nye bein å stå på.

medisinutdanning vestlandet

Helse Vest demper muligheten for medisin­utdanning ved UiS

Det mest synlige enkeltprosjektet har vært å få på plass det nye sykehuset på Ullandhaug.

I helheten ligger det en rekke små og store enkeltprosjekter. En svært sentral og nøkkelfaktor for helheten har vært å få på plass en legeutdanning ved Universitetet i Stavanger (UiS).

Dette er og har vært en av hovedgrunnsteinene i regionens omstillingsarbeid, å legge grunnlaget for en helsenæring i vår region. Ikke for UiS, men for regionen.

Derfor har Stavanger-regionen stilt velvillig opp for Stavanger universitetssykehus (SUS). Stavanger kommune og Rogaland fylkeskommune har stilt med regionens flotteste tomt. Vi har tatt enorme arealer som var avsatt til UiS sin fremtidige utvidelse og gitt dette til SUS.

Fylkeskommunen og kommune har stilt opp med millionbeløp til ulike helserelaterte satsinger for å legge grunnlaget for synergier mellom det nye sykehuset på Ullandhaug og universitet på samme sted.

Det glade budskapet i SUS-legene/Universitetet i Bergen-professorenes innlegg var at Stavanger må glede seg over å få flere medisinstudenter ved SUS. Med flotte ord som «Vestlandslegen» skal vi forstå hvor flott intensjonsavtalen (mellom SUS og UiB, red. anm.) er for vår region.

Det SUS-legene/UiB-professorene elegant unnlater å nevne, er at alternativet ikke var at SUS ikke skulle ha medisinstudenter eller undervisere, alternativet var egne studenter og undervisere fra UiS.

les også

SMS-er fra sykehustopp avslører vanskelig samarbeid om en ny medisin­utdanning i Stavanger

Men fellesprosjektet som vi andre har båret fram, var tydeligvis glemt. Selv om det muligens, i alle fall i starten, hadde vært litt mer krevende for landets yngste universitetssykehus om de måtte bygge videre med det som forhåpentligvis hadde blitt landets nyeste medisinske fakultet.

For vår region var det nye sykehuset på Ullandhaug viktig i seg selv, men også som en grunnstein i et større og viktigere prosjekt for regionen. På samme måte som en ny medisinerutdanning ved Universitetet i Stavanger var en annen viktig grunnstein for regionens omstillingsarbeid.

Derfor blir det spesielt å lese bortforklaringen til SUS-legene/UiB-professorene på hvorfor de valgte Universitetet i Bergen.

Da det var SUS sin tur til å arbeide videre på regionens aller viktigste fellesprosjekt, som det nye sykehuset inngår i, valgte SUS heller å arbeide for seg selv. Da SUS kunne følge opp legeutdanning i samarbeid med UiS, valgte sykehuset heller Universitetet i Bergen.

Dette innlegget stod først på trykk i Stavanger Aftenblad 8. juli.