Debatt ● Bjarne Sandvik Stugu
Takk for meg!
Om underfinansieringen av universitetene og om det å holde fanen høyt for grunnforskning.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Aktiv og oppdatert forskning krever faglig fornyelse. I universitetsmiljøene er det velkjent at forskningsgruppene trenger inspirert ledelse, men ellers en bred aldersprofil på personellet for å sikre vitalitet og relevans av forskningen.
På 1970/1980-tallet var smal aldersprofil og forgubbing erkjent som et problem. Etter hvert kom en ordning med forskningsrådsfinansiert 'seniorstipend' på plass, og den faglige fornyelsen ble påskyndet noe. Ordninger med post.doc. har også kommet på plass, men finansieringen har i all hovedsak vært gjennom prosjektstøtte, til frustrasjon til vitale, høyt rangerte, nye kolleger i fast ansettelse som ikke når igjennom med søknadene, ettersom nåløyet har vært alt for trangt.
Når later imidlertid situasjonen til å være langt vanskeligere.
De regulære møtene forskningsgruppene har med instituttledelsen på Institutt for fysikk og teknologi (IFT), Universitetet i Bergen, handler i all hovedsak om hvordan man skal redusere projiserte underskudd. Fornyelse av staben etter avganger er helt utelukket.
Dette rammer vår forskningsgruppe hardt, ettersom en avgang fra 2022 ikke er erstattet, og det ikke ser ut til at undertegnede blir erstattet heller. Da er gruppen redusert til én fast vitenskapelig ansatt.
Men dette er langt fra unikt: Kolleger ved vår nærmeste samarbeidspartner, ved Universitetet i Oslo forteller at situasjonen er nøyaktig den samme der. Jeg har inntrykk av hele universitetssektoren er underfinansiert, etter flere år med ostehøvelkutt og tukling med finansieringsmodellen med en slags forestilling om at ekstern prosjektfinansiering skal løse alle problemer.
Vi er knapt i stand til å stille med de egenbidrag som avkreves i en typisk prosjektsøknad.
Selv i mitt eget fagfelt som mottar en nokså forutsigbar prosjektstøtte fra NFR ser det ut til at moderinstituttene sitter uten mulighet til å holde grunnbemanningen på et minimum. Støtten skal sikre at både kjerne- og partikkelfysikkmiljøene i Norge får ressurser til å utnytte fasilitetene ved CERN.
Vi har også fått betydelige infrastrukturmidler for deltakelse i oppgradering av det to store eksperimentene vi deltar i, (ALICE for kjernefysikk og ATLAS for partikkelfysikk). De siste årene har undertegnede ledet arbeide med å få på plass denne infrastrukturen, som er ment å sikre IFTs og Norges deltakelse i ATLAS i overskuelig framtid.
Som 69-åring er jeg dessverre ikke lenger spesielt 'Hands-On' i forhold til prosjektet jeg har fått i gang.
I stedet for å fortsette å være en dyr utgiftspost fram til fylte 72 år, velger jeg å gå over i emeritienes rekker i en alder av 69 1/2 år for å frigjøre litt midler til dem som faktisk er i stand til å bidra med mer enn bare å holde oversikten.
På denne måten er det en viss mulighet for at vi kommer i mål med våre forpliktelser overfor ATLAS gjennom midlertidige tilsettinger.
Behovet for nytt fast ansatt vitenskapelig personell er imidlertid skrikende.
Behovet for nytt fast ansatt vitenskapelig personell er imidlertid skrikende, dersom man har tenkt å utnytte potensialet som ligger i den oppgraderte infrastrukturen. Den CERN-relaterte virksomheten har mange sider med mange muligheter for 'spin-off'. For å delta i alle faser av eksperimentene kreves innsikt i teoretisk fysikk, elektronikk og instrumentering, databehandling og analysemetoder.
Kandidatene vi utdanner studerer gjerne grunnlaget som skal til for forståelse av kvanteteknologi og kvantedatamaskiner før lunsj, bidrar til instrumentering på ettermiddagen, og deltar kanskje i utvikling av nye analysemetoder, populært kalt kunstig intelligens på kveldstid. De risikerer å ende med spisskompetanse innen minst ett av disse områdene.
Det virker dermed som en god idé at universitetet sikrer deltakelse gjennom et minimum av fast tilsatt personell.
Problemene våre ser altså ut til å være nokså allmenne i store deler av universitetsmiljøene. Andre innlegg jeg har lest i Khrono bekrefter det, og jeg er helt enig med det nylige debattinnlegget til Margareth Hagen.
Jeg frykter for at det nåværende finansieringsregimet ikke fører til noe annet enn en dalende trend for norske universiteter i de populære internasjonale rangeringene av høyere utdanningsinstitusjoner.
Med dette oppfordrer jeg Norges nyvalgte storting og regjering å holde fanen for grunnforskning høyere, se på modellen for universitetsfinansieringen på nytt, og løfte rammen for grunnfinansieringen av universitetene betydelig!
