Debatt ● Per Arne Bjørkum
Tilbyr vi for mange kurs?
Mens vi venter på statsbudsjettet, står det fortsatt dårlig til med økonomien i akademia. Det er lite som tyder på at politikerne vil komme med mer penger. Så hva kan vi gjøre selv?
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Det står dårlig til med økonomien i store deler av akademia. Vi har «ikke» penger til å dekke reiser, kjøpe inn utstyr, etc. Det har ført til mye misnøye, men det er ikke enkelt å være leder når kassa er tom.
Jeg har tilbrakt det meste av mitt yrkesliv i en industri som hadde god inntjening. En av fordelene med det, var at når det oppsto et problem knyttet til manglende utstyr, overbelastning etc., så fantes det som regel penger til å støtte opp under tiltakene. Da jeg var dekan Universitetet i Stavanger (2007-2011), hadde jeg ikke det. Fakultetet gikk med underskudd.
Det er lite som tyder på at politikerne vil gi oss mer penger. UH-sektoren i Norge er nemlig blant de beste finansierte hele verden. Vi kan heller ikke forvente en kraftig økning i antall studenter. En stadig mindre andel av ungdommene ser nemlig for seg at de vil studere på universiteter og høyskoler.
Så hva kan vi gjøre selv — som monner? Å slå sammen institutt eller fakultet for å redusere utgiftene til ledelse/administrasjon, er ikke nok. Jeg har tidligere foreslått at de akademikerne som ikke kommer skikkelig i gang med forskningen, må undervise mer.
Jeg tror imidlertid at heller ikke det er nok til å få orden på økonomien. Vi er trolig også nødt til å redusere antall kurs som vi tilbyr studentene. Vi får nemlig ikke betalt i henhold til antall kurs, men antall studenter som består kursene. De siste 30-årene har imidlertid antall kurs økt raskere enn antall studenter Derfor koster det mer å utdanne studenter nå enn før. Studentene forventer dessuten mer av foreleserne nå enn før.
Hvis vi reduserte antall kurs med 30 %, ville det alene redusere lønnsutgiftene med anslagsvis 10 milliarder kroner i året. Ikke bare fordi det blir færre forelesere, men fordi behovet for ledere og administrativt støttepersonell også går ned. En slik innsparing vil kunne gi økt spillerom for å støtte den frie forskningen ved institusjonen.
Den økonomiske friheten bør også kunne benyttes til å opprettholde fagmiljø som i perioder sliter med å få studentenes oppmerksomhet. Mye av poenget med forskning, er å være forberedt på hva som kan komme. Derfor er det viktig at det akademiske miljøer i Norge til sammen dekker det meste. Men fordi vi er et så lite land, kan vi ikke regne med å til enhver tid kunne tilby utdanning innenfor fagområdene.
Det jeg foreslår kan fremstå som radikalt, men hver tredje fast ansatt akademiker vurderer å slutte. Dessuten tror jeg også studentene vil være tjent med det. Arbeidslivet som studentene kommer ut i, vil, på grunn av KI-teknologien, trolig endre seg radikalt. Vi som har passert 60 har imidlertid også vært med på betydelige endinger. Vi har ikke bare klart å henge med, vi har også vært pådrivere av utviklingen. Det tror jeg vi kan takke utdanningen vi fikk for.
Da mange av oss var studenter på 60- og 70-tallet, hadde NTH til eksempel kun to studieretninger innen «elektro»: sterkstrøm og svakstrøm. Begge studieretningene ga studentene grundig opplæring i realfagene (matematikk, fysikk og kjemi). Det satte dem i stand til å følge med i utviklingen i arbeidslivet — uten å måtte ta nye kurs ved et universitet eller en høgskole. Enhver spesialisering springer nemlig ut av den fundamentale kunnskapen, og den endrer seg svært lite i løpet av en generasjon (dette gjelder nok også samfunnsvitenskapene og de humanistiske fagene).
Noe av grunnen til spesialiseringen vi tilbyr studentene kan tilskrives akademikeres rett til å bestemme over innholdet i kursene vi tilbyr. Men også her må vi tenke nytt — tilpasse oss utviklingen. Det å ta høyere utdanning er nå nærmest blitt en allmennutdanning. Det bør reflekteres i de kurs som vi tilbyr studentene. Det er ikke opplagt at studentene har livslang nytte av å lære om det foreleserne er mest opptatt av i «øyeblikket».
Vi har nok også latt oss presse av industriens ønske om å få studenter som kan gjøre nytte for seg fra dag én. Her tror jeg alle må tenke nytt — eller kanskje holder det å gjøre som i gamle dager.
Det å ta høyere utdanning er nå nærmest blitt en allmennutdanning. Det bør reflekteres i de kurs som vi tilbyr studentene.
Per Arne Bjørkum
Da jeg var ferdig utdannet, etter 7 års normert studietid, fikk jeg jobb i Esso. De fortalte meg at de ikke forventet at jeg skulle bidra med noe særlig nyttig for selskapet før om 2 år. De satte meg på et omfattende opplæringsprogram med intensive kurs og «on the job training».
Equinor har hatt god erfaring med å ansette realister og gjøre dem om til nyttige medarbeidere innenfor så å si alle fagområder i selskapet — ved å tilby intensive kurs (der man trakk inn forelesere fra akademia) kombinert med jobbrotasjon. Mange av dem ble raskt selskapets fremste fagfolk. Noen ble også dyktige ledere.
Vi ønsker at industrien skal bidra mer til vår forsking. Den ser imidlertid ikke ut til å ville det, men kanskje er de mer villige til å ta mer del i utdanningen — ta over stafettpinnen og fullføre løpet. Kvalifisert arbeidskraft er nemlig i ferd med å bli en mangel — eller som Ola Borten Moe formulerte det: «Vi går tom for folk før vi går tom for penger». Akademikere som blir overflødige, vil derfor kunne finne seg jobb i industrien — eller det offentlige.
