DEBATT ● Peter Sebastian Hatlebakk

Tillit er alfa og omega i forsknings­politikken

Kristin Clemet tar for lett på kritikken mot Ola Borten Moe. Den avtroppende statsrådens kortsiktighet og instrumentelle kunnskapssyn skapte et tillitsproblem i norsk forskningspolitikk.

Ola Borten Moes aksjekjøp gjorde at han måtte tre av som statsråd i juli. Nå går debatten om hans ettermæle som Forsknings- og høyere utdanningsminister.
Ola Borten Moes aksjekjøp gjorde at han måtte tre av som statsråd i juli. Nå går debatten om hans ettermæle som Forsknings- og høyere utdanningsminister.
Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Tidligere forskningsminister Kristin Clemet (H) forsvarer Borten Moes ettermæle og skriver at en statsråd må ta samfunnets perspektiv og ikke være talsperson for forskerne og universitetene. Det er opplagt riktig at statsrådens oppgave er å gjennomføre de politiske vedtakene. Men det er alt for lettvint å avfeie kritikken mot den avtroppende ministeren som syting fra særinteressene, slik Clemet gjør.

Det norske storsamfunnet er nemlig ikke tjent med et snevert og instrumentelt kunnskapssyn. Forskning og høyere utdanning er ikke knapper som Stortinget kan trykke på for å få større produksjon av arbeidskraft eller investeringer i teknisk-industriell knowhow. Forskning og utdanning krever levedyktige forskningsmiljø. Dør disse miljøene ut, tar det lang tid å bygge dem opp igjen. Derfor er tillitsbasert ledelse og langsiktighet viktig for sektoren.

Universitetene er ikke som andre statsforetak. Siden kunnskapshorisonten er i kontinuerlig utvikling, er det fagmiljøene selv som best vet hvilke ferdigheter som bør undervises og hvilke forskningsspørsmål som bør undersøkes. Og siden det tar tid å bygge dem opp, må vi tenke på forskningsmiljøene som økosystemer. Tidshorisonten for faglige satsinger må være forskerlivsløp, og kan ikke svinge med statsråders eller regjeringers innfall.

Tillit er en forutsetning for god forskning. Derfor er institusjonell autonomi helt nødvendig for at vi skal ha vellykkede, ledende forskningsmiljø i Norge. For at denne institusjonelle selvstendigheten skal ha noen realitet, er det ikke nok at statsråden avstår fra å gripe direkte inn i den faglige ledelsen av universitetene. Den individuelle forskeren må ha trygge arbeidsvilkår gjennom karriereløpet — og finansieringen av fagmiljøene må være langsiktig og forutsigbar. 

Dette har ideologisk betydning for oss i Arbeiderpartiet. I et samfunn som vårt er politisk frihet betinget av den enkeltes mulighet til å skaffe seg ny kunnskap og orientere seg i verden. Det stemmer også på systemnivå, hvor et mangfold av faglige perspektiver sikrer et minstemål av kunnskap og kritikk i et samfunn i rivende utvikling. Debattene om AI og Ukraina-krigen er tankevekkende påminnelser om samfunnets behov for tverrfaglig kunnskapsberedskap.

Særlig har Arbeiderpartiet tapt oppslutning og tillit på Ola Borten Moes opptreden.

Peter Sebastian Hatlebakk (Ap)

La meg være tydelig: Problemet med Borten Moes regjeringstid var ikke at han tok fatt på ryddejobbene i forskningsrådet og i de gigantomane campusplanene til NTNU. Det var nødvendig og på overtid, en følgefeil av helt inadekvat politisk styring i forrige regjeringsperiode.

Problemet var statsrådens lederstil. Den systematiske bruken av konfliktretorikk trakk i tvil regjeringens engasjement for forskning og høyere utdannelse. Slik skapte Borten Moe omfattende og unødvendig uro og mistillit i sektoren. Det spiller en rolle, både for de unge talentene som vurderer om de skal satse på usikre forskerkarrierer, og for de modne forskerne som vurderer om de skal legge ned ekstra arbeid for å prøve å skalere opp fagmiljøene sine.

Borten Moe viste handlekraft bare når det passet ham. Noen ganger fremsto den avtroppende ministeren som sjokkerende likegyldig. Selvsagt burde regjeringen aldri innført skolepenger for internasjonale studenter. Men at skolepenger ble innført uten at stipendordningene for studenter fra den tredje verden var klare, er pinlig dårlig politisk håndverk.

Inntrykket av at forskning har vært nedprioritert har kostet regjeringen dyrt. Særlig har Arbeiderpartiet tapt oppslutning og tillit på Ola Borten Moes opptreden. Dette er imidlertid et politisk vrengebilde. Sektoren har fått en rekke store ekstrabevilgninger i en krevende tid. Statsministeren og regjeringsplattformen gir uttrykk for sterke ambisjoner for norsk forskning — hvor nettopp tillitsreform skal være hovedtilnærmingen i forskningspolitikken.

Med en ny statsråd kan den tillitsbaserte dialogen begynne på nytt. Det er duket for en ny giv i norsk forskningspolitikk!

Powered by Labrador CMS