Debatt ●Kristin Clemet

«Statsråden har et verv, men det er ikke et tillitsverv for sektoren»

Kritikere går for langt i å forvente at statsråden skal være deres «foresatte» og talsperson i regjeringen, mener Kristin Clemet.

Kristin Clemet har sympati med en statsråd som ikke bare forsøker å gjøre seg populær, men som også realitetsorienterer en sektor som, sammenlignet med samme sektor i andre land, lenge har kunnet bade i statlige penger, mener hun etter Ola Borten Moes varslede avgang.
Kristin Clemet har sympati med en statsråd som ikke bare forsøker å gjøre seg populær, men som også realitetsorienterer en sektor som, sammenlignet med samme sektor i andre land, lenge har kunnet bade i statlige penger, mener hun etter Ola Borten Moes varslede avgang.
Publisert Oppdatert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Da Ola Borten Moe ble forsknings- og høyere utdanningsminister, var det mange som ble forbauset.

Mange antok at han hadde ønsket seg en annen post, men at regjeringskabalen ikke gikk opp til hans fordel.

Det ble nok fryktet at han ville ta lett på oppgaven.

Når Borten Moe nå snart går av, må det konstateres at han har gjort denne ministerposten mer politisk interessant. Han har skapt oppmerksomhet, og han har tatt beslutninger som er kontroversielle utover det trivielle.

Ola Borten Moe er en politikertype jeg alltid har hatt sansen for.

Han overrasker og er modig, han greier å stå i stormen og beholde roen, og han lar seg ikke herse med av kommentatorer, lobbyister eller bedrevitere. Han virker dessuten befriende lite avhengig av kommunikasjonsrådgivernes talepunkter.

En slik selvstendighet kan bringe mange til fortvilelse, både i partiet og i embetsverket. Ideelt sett bør man greie å være både original og politisk modig uten at det blir vanskelig å håndtere for ens nærmeste medarbeidere.

Det tror jeg ikke alltid at Borten Moe har greid.

Å skrive eller si noe pent om en politiker, blir ofte tolket til at man også er enig med vedkommende.

Slik er det selvsagt ikke.

Jeg er skeptisk til en del av det Ola Borten Moe har gjort som forsknings- og høyere utdanningsminister.

Jeg frykter for eksempel at han har gått for langt i å ville av-internasjonalisere norsk høyere utdanning og forskning, selv om han også har noen gode poenger. Jeg syns selve prosessen rundt Forskningsrådet var uheldig. Og jeg syns han har tatt for lett på grunnforskningens betydning og i altfor stor grad har kjørt frem Senterpartiets hjertesaker når det gjelder å opprettholde små studiesteder eller å introdusere «bærekraftig fôr» som en egen «mission» i norsk forskning.

På den annen side er jeg ikke kritisk til alt det som «sektoren» er kritisk til («sektoren» betyr forskningssektoren og de høyere utdanningsinstitusjonene).

Jeg er for eksempel enig i at Norge, i likhet med alle andre land, bør innføre skolepenger for studenter fra land utenfor EØS og Sveits (slik også min kollega Mats Kirkebirkeland har skrevet om), og jeg syns det er rimelig at det stilles spørsmål ved de enormt kostbare byggene som planlegges og reises. Borten Moe har ikke alltid gjort dette på en god måte, men at det gjøres, er ikke kritikkverdig. Det er også bra at han forsøker å forbedre og forenkle finansieringssystemet, og det mener jeg, selv om jeg, i hovedsak, var ansvarlig for systemet slik det var. Slike systemer kan ikke vare evig.

Jeg syns også det er bra at han har understreket at han ikke er en slags tillitsmann for sektoren.

Innen høyere utdanning og forskning, og på kulturfeltet, er det – mer enn på andre områder – en lei tendens til å tro eller mene at statsråden er en slags tillitsperson og talsperson for sektoren overfor regjeringen, snarere enn regjeringens representant overfor sektoren.

Til Khrono uttaler fremtredende representanter for høyere utdanning og forskning at de nå ønsker seg en statsråd som «kjemper sin sektors sak», en som i større grad vil «please» sektoren, og som «øker basisbevilgningen». Det spekuleres i om sektoren får «beholde en egen statsrådspost», og om det nå kommer en som virkelig «kan» feltet.

Til TV2 blir det sagt at sektoren ikke kan vente til 11. august med å få en ny statsråd, fordi de har det så «travelt». Studentene trenger en statsråd som kan uttale seg om de høye utleieprisene nå, og som generelt er imøtekommende og lyttende overfor studentene.

Dette er kjente toner også fra kulturfeltet.

Kulturlivet ønsker seg også en statsråd som er «deres egen», som de spiller på lag med, nærmest «mot» regjeringen og Stortinget. Og i Borten Moes tilfelle tror de visst at de ikke har en statsråd, bare fordi det går et par uker før statsrådsskiftet skjer.

Dette er, etter min oppfatning, uttrykk for en merkelig rolleforståelse og en besynderlig måte å se det på.

Både utdanning, forskning og kultur ønsker seg for eksempel mest mulig penger, det vil si høyest mulige offentlige bevilgninger.

Det normale er også at statsrådene gjør sitt beste for å skaffe mest mulig penger til «sin» sektor.

Men, som jeg har skrevet om før, så er ikke denne arbeidsmåten alltid konstruktiv eller bærekraftig.

Selv i Norge, hvor offentlig sektor de siste tiårene har fått mer penger enn i noe annet land, er det grenser, og de grensene kommer tettere på nå: Inntektene vil ikke vokse like mye som før, mens utgiftene vil vokse mer, blant annet på grunn av flere eldre. Samtidig kommer det overraskelser, som for eksempel krigen i Ukraina, som koster mye.

I en slik situasjon er det ansvarlig av statsråden å gi beskjed om det.

I Dagsavisen nylig skrev kommentator Stein-Gunnar Bondevik om hvilken nedtur det var, da Ola Borten Moe holdt sin tale til Universitets- og høyskolerådet i oktober i fjor, og snakket om økonomi. Han burde snakket om sine visjoner for forskningen, skriver Bondevik, og det kan jeg ha forståelse for.

Men jeg har også sympati med en statsråd som ikke bare forsøker å gjøre seg  populær, men som også realitetsorienterer en sektor som, sammenlignet med samme sektor i andre land, lenge har kunnet bade i statlige penger. Sektoren må rett og slett begynne å forberede seg på at det kan komme andre tider.

Kunne Ola Borten Moe fått frem sine «kjipe» budskap uten å legge seg ut med så mange i sektoren?

Helt sikkert.

Evnen til å lytte, involvere og ha en dialog kan gjøre underverker når det du må gjøre, ikke er så populært.

Jeg syns likevel hans kritikere går for langt i å forvente at statsråden skal være deres «foresatte» og talsperson i regjeringen.

Borten Moe har vært regjeringens talsperson overfor sektoren og samfunnet.

(Innlegget er først publisert på Clemets blogg. Clemet er leder for den liberale tankesmien Civita og hun er også blant annet medlem av styret ved Universitetet i Oslo. Clemet var utdannings- og forskningsminister i Bondevik II-regjeringen 2001-2005).

Powered by Labrador CMS