Debatt ● Kari Jegerstedt og Kjersti Aarstein
UiB bortforklarer abortdebatten
At en konservativ ungdomspolitiker moraliserer over kvinner som tar abort, er én ting. At en forsker ved Universitetet i Bergen gjør det samme, er noe ganske annet. Det gir grunn til bekymring.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
På fredag opptrådte professor i filosofi Espen Gamlund som ekspert i spalten «UiB forklart», som er et kortformat for digital forskningsformidling. Problemet med denne spalten er at den inviterer til å tro at det er universitetet og ikke bare den enkelte forsker som uttaler seg.
Dette er problematisk ikke minst fordi Gamlunds «forklaring» av abortdebatten fra et moralfilosofisk ståsted ser bort fra de historiske og politiske aspektene ved abortspørsmålet.
Slik ender han opp med å konstruere noen premisser for debatten som ikke tar hensyn til mange kvinners reelle bekymringer og erfaringer, samtidig som han legger til grunn normative føringer som overser spørsmålet om makt.
For det første hevder Gamlund at debatten blusset opp fordi kristenkonservativ motstand mot abort virker fjern og fremmed i et stadig mer liberalt Norge. Det er bare delvis sant: Sårbare gravide er allerede utsatt for moraliserende press fra ulike hold, også i det liberale Norge.
Utspillet kommer ikke i et vakuum: Den globale offensiven mot kvinners reproduktive rettigheter får stadig større gjennomslag og er del av en autoritær politisk dreining vi også merker effekten av her hjemme. Norske kvinner vet utmerket godt at retten til selvbestemt abort er under press. I USA mistet kvinnene denne retten på nasjonalt nivå så sent som i 2022. Det er altså snakk om en helt reell bekymring.
For det andre mener Gamlund at det er «et interessant spørsmål» om det har moralsk betydning om unnfangelsen skjedde etter voldtekt eller ikke. Abortsakens historie er ikke bare preget av meninger, men også av makt. Likevel reflekterer ikke Gamlund over hvordan utspillet hans står i forhold til denne historien. I stedet plasserer han seg fordektig i en lang tradisjon av vitenskapelige, politiske og religiøse autoriteter som har vist «interesse» for unnfangelsen.
Gamlund hevder at kvinner som ønsker abort, kan deles inn i to kategorier, nemlig de som er ofre for voldtekt, og de som «bevisst unnlater prevensjon». Det er uklart for oss hva han mener med det siste, og hvilke undersøkelser han viser til når han hevder at denne gruppen «anses av mange som ansvarlig for sin graviditet på en måte som gjør abort mer problematisk».
Å trekke en grense ved voldtekt bidrar til å mistenkeliggjøre kvinner som kan ha de forskjelligste grunner til å ønske å avbryte svangerskapet. Vi tør påstå at ingen tar abort for moros skyld. Nettopp fordi det er et vanskelig valg som har stor betydning for den enkelte kvinnens liv og kropp, er Gamlunds kategorieriske tilnærming svært problematisk.
I prinsippet er det positivt at forskere bidrar i samfunnsdebatten, også når den dreier seg om kontroversielle spørsmål.
Spalten «UiB forklart» gir imidlertid uklare rammer for Gamlunds bidrag, siden den kan gi inntrykk av at det er Universitetet i Bergen som uttaler seg om abortspørsmålet.
Men det finnes ingen enighet blant forskere om hvordan og på hvilke premisser saken skal forklares. Da er det ekstra viktig at vi som forskere er tilbakeholdne med å dosere og heller forsøker å reflektere over måten problemet artikuleres på, så vel som betingelsene for vårt eget bidrag til debatten.
