Wannsee-konferansen – et grusomt tilbakeblikk

Tidlig på ettermiddagen 26 november for 80 år siden seilte D/S Donau ut Oslofjorden med 532 jøder ombord. Målet for reisen var, for de fleste av dem, gasskamrene i utryddelsesleiren Auschwitz.

Fakta

Wannsee-konferansen

• Premiere: 25.11.2022
• Originaltittel: Wannsee-konferenz
• Skuespillere: Philipp Hochmair, Johannes Allmayer, Maximilian Brückner, Fabian Busch, Matthias Bundschuh, Jakob Diehl, Lilli Fichtner
• Sjanger: Drama / Krigsfilm
• Regi: Matti Geschonneck
• Nasjonalitet: Tyskland
• Aldersgrense: 12 år
• Språk: tysk

Ti måneder tidligere, 20. januar 1942, møttes femten menn fra ulike deler av det tyske statsapparatet til et halvannen times møte i den staslige Villa Marlier ved innsjøen Grossen Wannsee, i den sørvestre utkanten av Berlin. I løpet av møtet planla de det de kalte «den endelige løsningen på jødespørsmålet». I klartekst: planleggingen handlet om å utrydde alle jøder fra det tyske riket – som på denne tiden ble definert av tyskerne selv å omfatte det meste av Europa.

Reinhard Heydrich, leder for Reichssicherheitshauptamt (Hovedkontoret for rikets sikkerhet), hadde sammenkalt til møtet. Han ledet det også.

Møtet er senere blitt kalt Wannsee-konferansen. Her ble skjebnen til millioner beseglet. Filmen rekonstruerer møtet nærmest minutt for minutt. Når regissør Matti Geschonneck nå går løs på denne skjebnesvangre hendelsen, er det tredje gangen den filmes. Heinz Schirks Die Wannseekonferenz (1984) og Frank Piersons Conspiracy (2001) bygger på det samme grunnlaget, nemlig den eneste kopien som i dag finnes av det skriftlige referatet fra møtet.

Filmen viser møtet, noen korte pauser og enkelte sidesamtaler mellom noen av mennene. Det er i all hovedsak en bemerkelsesverdig ro over møtedeltagerne. Noen av dem gir uttrykk for at de skjønner at de er med på en historisk hendelse, rett nok med motsatt fortegn av den vurderingen ettertiden har landet på. Det er likevel ikke noen jublende stemning eller revolusjonær glød over deltagerne.

Her diskuteres saken som et praktisk problem som må løses. Hvordan organisere transporten til gasskamrene? Hvordan overta de eiendommene jødene forlater (for eksempel ved å sikre at deres nøkler leveres inn)? Hvordan sikre en forsvarlig registrering av de jødene som arresteres?

En interessant detalj for oss i Norden er at møtet i en kort sekvens overveier å utelate de danske, finske og norske jødene fra operasjonen fordi de er så få – og fordi befolkningen i disse landene ikke like tydelig som andre steder ser «faren med den jødiske rase».

I Moderniteten og Holocaust (1989) beskriver den polskfødte sosiologen Zygmunt Bauman Holocaust som «sammensatt av en typisk moderne ambisjon om sosial planlegging og ingeniørkunst, ispedd en typisk moderne konsentrasjon av makt, ressurser og organisasjonstalent». Det er nettopp dette vi får se i filmen.

Det er likevel så vi nesten ikke tror det når vi ser det. Her er mennene som tar avgjørelsen om historiens største folkemord. Det gjør de i en rolig, stort sett svært avbalansert og høflig engasjert tone. Vi ser ingen svette panner eller tvilende blikk. Møtet kunne like gjerne handlet om planleggingen av en ny motorvei.

Dette poenget understrekes mot slutten av at en av deltakerne sier at han må skynde seg til neste møtet, som handler om omstrukturering av Postministeriet. Mennene er byråkrater med handlingsvilje og gjennomføringskraft. Det er det stortyske riket som skal sikres, og det er Hitlers ideer arbeidet bygger på.

Interessant er det dessuten at Hitler er til stede – ikke fysisk, men som en ubendig kraft i hodene på deltagerne. Så lenge Førerens prinsipper følges, er alt mulig. Vi ser også i et par små scener at den som faktisk har truffet Hitler nyter en egen respekt rundt bordet.

Heydrich (Philipp Hochmair), framstilles som bestemt, men noenlunde avslappet. Han har sin plan klar, den må bare få støtte før den kan iverksettes. Hochmair gir Heydrich en viss sjarm som i grunnen kler filmens prosjekt; å gi oss den ufattelige dobbeltheten mellom møtets uklanderlige forretningsmessige organisering og dets uhyrlige tema.

Filmen er holdt i en sober stil der farger, interiører, klær (uniformer) og andre estetiske elementer vitner om en beskyttet og tilbaketrukken tilværelse for herrene mens de diskuterer. Det er lite her som har med krigen å gjøre, bortsett fra enkelte utsagn fra noen av deltakerne som innimellom minner om en virkelighet der ute.

I deler av dialogen er det vanskelig å henge helt med på alle detaljene. Hvilke deler av det tyske statsapparatet har mest makt i dette spørsmålet? Hvem har instruksjonsmyndighet over hvem? Kan Heydrich virkelig sette seg over tysk lov (slik «prosjektet» krever)? Hvor mye av dialogen var diskusjon, og hvor mye var instruksjon? Detaljnivået kan være utmattende på en seer fra vår tid uten detaljkunnskap om disse spørsmålene.

Den vanlige tilskuer får antagelig mest ut av filmen ved å betrakte den med et mer overordnet blikk. Her ser vi menneskets ondskap satt i system av det nazistiske maktapparatet. Vi får et blikk på en dehumaniserende politisk kultur. Når vi nå, i ettertid, kjenner resultatet, gir det filmen en tyngde som kjennes langt ned i magen lenge etter rulletekstene.

Wannsee-konferansen er en godt laget film som gir oss innblikk i en sentral – og grusom – hendelse i europeisk historie.

***

Wikipedias fyldige artikkel om Wannsee-konferansen er etter denne anmelders inntrykk en troverdig tekst om møtet og den konteksten det foregikk i.