Debatt ● Helene O.I. Gundhus, Stian Lid og Pernille Erichsen Skjevrak
Faglige innlegg forsvinner i en fragmentert debatt
Jon Helgheim har fått saklige svar på sine påstander, men den fragmenterte debatten gjør det vanskelig å få dem med seg. Her har også de riksdekkende mediene et ansvar for å vurdere hva som er i offentlighetens interesse og for å sikre en opplyst debatt.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Jon Helgheim går ut i en rekke kanaler og gjentar budskapet sitt om at vi i praksis har fjernet straff for ungdom, at forskning er aktivistisk, og at ingen svarer saklig på kritikken. Det siste poenget har også andre vist til, som Johan Frederik Storm i Khrono og Tore Wig i Morgenbladet.
At ingen svarer saklig stemmer ikke, men en fragmentert debatt gjør det vanskeligere å få med seg de faglige innleggene, som heller ikke har kommet gjennom hos de riksdekkende mediene.
Debatten mellom Jon Helgheim og forskere ved Politihøgskolen oppstod da Helgheim kritiserte førsteamanuensis ved politihøgskolen Elisabeth Myhre Lie for å drive med bløff, som var farlig for samfunnet, og ba Politihøgskolen om å rydde opp. Dette gjentas i et svar til Forskerforbundet i Khrono. Tilsvar har altså handlet om den akademiske friheten i en rekke ulike kanaler.
Helgheim har imidlertid avvist kritikken. For eksempel finner vi omtrent samme innlegg om at Forskerforbundet gjør forskningen en bjørnetjeneste hos både Forskerforum og i Khrono. Det har også kommet faglige kronikker, om enn ikke like raskt. Helgheim krever imidlertid at forskere må være mer faglig presise.
Dermed handler debatten parallelt om
- En prinsipiell diskusjon om akademisk ytringsfrihet sett opp mot forskeres ansvar for og ta imot og svare saklig på kritikk, og det å bidra til en verdig og opplyst debatt.
- En faglig debatt rundt spørsmålet om straff virker kriminalitetsforebyggende for barn og unge som begår kriminalitet.
En påstand som Jon Helgheim gjentatte ganger har argumentert for er at samfunnet «fjernet det meste av straff for ungdom under 18 år i 2014 da ungdomsstraffen ble innført. Etter dette begynte ungdomskriminaliteten raskt å øke for alle under 18 år, etter å ha gått ned i mange år.» Dette bruker Helgheim som et springbrett for å legitimere påstanden om at det er farlig å lytte til forskning.
Vi syntes som Johan Fredrik Storm i Khrono påpeker at det er «viktig å formidle faglig innsikt til politikere, særlig når konklusjonen strider mot det mange tror: At straff virker bra og effektivt avskrekkende. Om bare de mest skråsikre får dominere debatten, skapes misforståelser som kan øke polariseringen ytterligere.»
Debatten er altså en god anledning til oppklaring og «folkeopplysning» om den «faglige debatten i debatten».
Nylig har dette blitt gjort i en artikkel hos faktisk.no, som påpeker at vi mangler mye kunnskap om straffereaksjonene for ungdom og understreker betydningen av at vi har flere ulike typer former for straff for barn og unge som begår kriminalitet. Det gjør det komplisert å måle hvilken virkning straff har.
Vi har selv gitt en historisk beskrivelse av straff av ungdom i Politiforum som svar på Helgheims innlegg der. Vi påpekte at virksomt innhold i reaksjonene er avgjørende for rehabilitering, og at ansvaret for dette ligger hos politikerne. Det nytter ikke å innføre stadig nye tiltak når de eksisterende tiltakene mangler nødvendige ressurser.
Ser vi på den historiske utviklingen i straffereaksjoner for ungdom viser den tydelig at innføringen av de alternative ungdomsreaksjonene ikke var å fjerne straff for de fleste ungdom, men en skjerping eller endring av straff.
På begynnelsen av 2000-tallet fikk barn i alderen 15—17 år hovedsakelig forelegg av politiet som straff, noe som det var bred enighet om var lite hensiktsmessig reaksjon. Dette var en vesentlig grunn til at alternative straffereaksjoner ble innført.
I de mer alvorlige tilfellene erstattet ungdomsstraff og ungdomsoppfølging straffereaksjonene samfunnsstraff og betinget fengsel. Dette er alle former for straff som setter bestemte vilkår som eksempelvis jobb, kurs eller sinnemestringskurs. En liten gruppe ungdom fikk tidligere fengselsstraff for å ha begått svært alvorlig kriminalitet.
På 2000-tallet var det et tydelig politisk mål å redusere bruken av fengselsstraff overfor de yngste. Ungdomsstraff ble etablert som et alternativ til fengsel, og de mest pinefulle delene av straff, soning i fengsel, ble fjernet. Slik kan man argumentere for at ungdomsstraff er mildere enn fengsel, men å påstå at ungdomsstraff er å fjerne straff er misvisende ut fra innholdet i ungdomsstraffen og mange ungdommers erfaring med denne straffeformen.
Fra i år er det også mulig å anvende en kombinasjon av fengsel og ungdomsstraff.
De alternative straffereaksjonene bygger på omfattende utredningsarbeid, men evaluering har synliggjort utfordringer. Oppfølgingen av brudd på betingelsene har vært et problem, men også at det ikke finnes tilpassede tiltak som kan inngå i oppfølgingen, særlig for rus, vold og psykiske helseproblemer.
De nye lovendringene forsøker å adressere enkelte av disse problemene med å sette tydelige grenser og strengere krav til ungdommene
Helgheim og kolleger gjentar påstandene som grunnlag for et representantforslag om å innføre ungdomskriminalitetsnemnd og lukkede institusjoner for mindreårige som har begått gjentatt kriminalitet. For å utvikle gode tiltak som kan forebygge økende ungdomskriminalitet, må vi bygge på riktig kunnskapsgrunnlag og unngå å gjenta fortellingen som gjør at både barn og voksne og politikere på Stortinget tror at straff for unge er fjernet i Norge.
Her har også de riksdekkende mediene et ansvar for å vurdere hva som er i offentlighetens interesse og for å sikre en opplyst debatt. Faglige innlegg forsvinner raskt i en fragmentert debatt, slik situasjonen er nå.
