Debatt ● Andreas Høstmælingen
Helgheims bløff
Hvis stortingsrepresentant Jon Helgheims (FrP) argument om at straff fungerer godt for ungdomskriminelle får lov til å feste seg, risikerer vi å gjøre vondt verre.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
I sin ytring 3. november angriper Jon Helgheim førsteamanuensis Elisabeth Myhre Lie for ikke å forholde seg til grunnleggende akademiske standarder. Helgheim mener påstander om at straff virker negativt på ungdom er ideologisk og aktivistisk og etterspør fakta. Litt senere følger han opp i Khrono med å karakterisere forskningsformidlingen som forsøk på bløff.
I stedet for å bruke harde karakteristikker burde Helgheim selv være den første til å innrømme at det ikke alltid er lett å formidle komplekse funn på få setninger. Han underbygger jo selv sine argumenter ved å vise til forskning som dokumenterer at straff fungerer godt.
Det han imidlertid ikke nevner er at rapporten (som er absolutt er solid), ikke inkluderer ungdomskriminelle. Helgheim refererer altså til forskning på effekten av straff på voksne for å underbygge sine påstander om straff for barn.
For å bruke hans egne ord: det er ikke særlig god akademisk standard. Eller prøver lederen av justiskomiteen seg på en bløff?
I Norge har vi ikke tradisjon for å fengsle ungdom som begår kriminelle handlinger, og vi har begrenset tallgrunnlag for å vite hvordan det fungerer for dem. Derfor kan det være nyttig å se på tall fra samfunn som har tradisjon for det vi nå debatterer å gjøre mer av.
Her er et faktum: en metaanalyse av 116 ulike forskningsstudier sammenlignet om fengselsstraff hadde bedre effekt enn andre straffetiltak for å redusere gjentagelse av kriminelle handlinger. Studien inkluderte ca. 4,5 millioner lovbrytere fra 15 forskjellige land. Sammenlignet med alternative straffemåter fant de at fengsling ikke hadde noen effekt på å redusere gjentagelse av kriminelle handlinger.
Her er et faktum til: den samme studien fant at risikoen for gjentagelse var høyere for ungdom som hadde blitt sperret inne, enn for voksne. Den fant også at landet studien var gjort i eller når studien var utført, ikke påvirket disse resultatene. Forskerne bak studien ser ut til å ha fått med seg Helgheims bønn om fakta når de konkluderer med «Den begrensede effekten av fengsling på gjentagelse av kriminelle handlinger må anses som et kriminologisk faktum».
Påstanden til Lie om at fengsling kan være negativt for ungdom har derimot støtte i forskning.
Når ungdommer får tilgang til voksne privilegier og muligheter, men ennå ikke har oppnådd den samme modenheten til å forvalte disse, så øker graden av kriminell og antisosial atferd. Dette er vanlig i de fleste samfunn, og heldigvis går det for de fleste over når modenheten tar dem igjen. Det er grunnen til at kriminell atferd øker fra ca. 15 til 19 år for deretter å avta.
Som Helgheim selv sier: «Vi må slutte å lytte til aktivister forkledd som forskere». Det gjelder også for politikere.
Her er enda et funn: internasjonal forskning tyder på at fengsling av ungdom øker sjansen for å bryte den normale utviklingen hvor kriminell atferd avtar med modenhet. I stedet øker risikoen for å pense dem inn på et spor av gjentagende kriminalitet. En hovedgrunn til dette er antageligvis at det å plassere ungdom som er i fare for å gi seg ut på en kriminell løpebane, absolutt ikke har godt av å bli plassert i fengsel sammen med andre i samme situasjon.
Det kan være flere grunner til å ville fengsle ungdommer. For den lille andelen alvorlig kriminell ungdom som kaster granater kan faren for samfunnet rundt være så høy at vi ikke har noe annet valg.
Men når vi går til det skritt å fengsle ungdom må det være med en erkjennelse av at dette ikke er noe vi gjør fordi «straff fungerer godt» som Helgheim påstår. I stedet for å lene oss på feilaktige påstander må vi må heller lete med lys og lykter etter gode forskningsbaserte alternativer som faktisk kan snu den kriminalitetsutviklingen vi ser nå.
Som Helgheim selv sier: «Vi må slutte å lytte til aktivister forkledd som forskere». Det gjelder også for politikere.
