Debatt ● Rose Martin
Floridas boikott avslører en dypere krise i internasjonal høyere utdanning
Floridas beslutning om å boikotte norske universiteter på grunn av deres holdning til Palestina bør ikke skremme norsk akademia. Den bør gjøre oss modigere.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Click here to read the text in English.
Da den amerikanske delstaten Florida kunngjorde at den ville kutte båndene til flere norske universiteter på grunn av deres holdning til Palestina, var det fristende å avfeie dette som nok en eskalering i kulturkrigene i USA. Men for oss som jobber for, i og med palestinsk høyere utdanning, er Floridas beslutning mer enn symbolsk politikk.
Den er en del av en pågående og stadig større kamp om hvorvidt universitetene skal forsvare folkeretten, akademisk frihet og retten til utdanning, eller gi etter for politisk press som søker å kneble disse prinsippene.
Floridas boikott kommer på et tidspunkt da palestinsk høyere utdanning har stått overfor, og fortsatt står overfor, en ødeleggelse uten sidestykke. Universiteter i Gaza er jevnet med jorden, professorer og studenter er drept, og de som overlever, står igjen uten fungerende institusjoner. På den okkuperte Vestbredden møter akademikere razziaer, arrestasjoner og systematisk undertrykkelse.
Dette er ikke en midlertidig forstyrrelse; det er et forsøk på å utslette et helt akademisk landskap.
Norske institusjoner har generelt reagert på denne krisen med koordinering og ansvarlighet. Etableringen av NorPal-nettverket tidligere i år, som samler universiteter, studentorganisasjoner og SAIH, har som mål å støtte gjenoppbygging og langsiktig styrking av palestinsk høyere utdanning.
Nord universitet er en del av dette arbeidet fordi vi, i likhet med våre kolleger, erkjenner at utdanning danner grunnlaget for gjenoppretting og fremtidig selvbestemmelse. Floridas svar på slikt arbeid er å straffe det.
Floridas budskap er klart: solidaritet med palestinsk akademisk liv skal behandles som ekstremisme, mens den systematiske ødeleggelsen av det samme akademiske livet skal ignoreres.
Denne omvendingen av moralsk logikk er farlig. Den søker å gjøre universitetene redde for å snakke, redde for å dokumentere, redde for å handle.
Men om noe, viser Floridas beslutning hvorfor norske akademiske institusjoner må stå på sitt, og at tiltakene som Nord universitet og andre har iverksatt, ikke bare er moralsk riktige, men sannsynligvis også i økende grad vil bli lovpålagt.
16. september 2025 offentliggjorde den uavhengige internasjonale undersøkelseskommisjonen nedsatt av FN sin rapport, der den konkluderte med at staten Israel har begått folkemord mot palestinerne i Gazastripen, ved å ha utført fire av de fem forbudte handlingene i folkemord-konvensjonen. Denne konklusjonen pålegger stater og institusjoner, inkludert universiteter, et ekstra ansvar for å sikre at de ikke blir medskyldige, direkte eller indirekte, i å støtte institusjoner som er involvert i slike brudd.
Denne konklusjonen er den sterkeste juridisk-faktiske vurderingen av folkemord som hittil er levert av en undersøkelse med FN-mandat, og den har konsekvenser for internasjonalt akademisk engasjement. Hvis en stat blir funnet skyldig i folkemord, må institusjoner over hele verden revurdere om samarbeid med universitetene i den staten utgjør medvirkning.
Disse spørsmålene er ikke abstrakte, og de er allerede gjenstand for debatt i europeiske akademiske miljøer.
Under et møte i Universitetet i Oslos styre 2. desember 2025 advarte flere styremedlemmer om at videreføring av visse forskningssamarbeid med israelske institusjoner, blant annet gjennom Horisont Europa, kan utsette universitetet for juridisk ansvar etter internasjonal og humanitær rett.
Floridas beslutning understreker hvorfor norske institusjoner må fortsette arbeidet med å støtte palestinsk høyere utdanning.
For det første betyr forsvar av akademisk frihet å forsvare all akademisk frihet — ikke bare den akademiske friheten som de mektige nyter godt av. Så lenge palestinske akademikere ikke kan undervise, forske, reise eller samles trygt, er den globale akademiske friheten bragt i vanry. Det finnes ingen meningsfull akademisk frihet under bombardement, okkupasjon eller militærstyre, og frihet som bare eksisterer for noen, er ikke frihet, men privilegium.
For det andre er støtte til palestinske institusjoner en strategisk nødvendighet. Høyere utdanning er ikke uvesentlig for gjenoppbyggingen, men snarere dens ryggrad. NorPal ble opprettet nettopp for å mobilisere norsk kompetanse og ressurser til dette formålet, enten gjennom partnerskap, forskningssamarbeid eller kapasitetsbygging. Å trekke seg nå ville være å svikte palestinske akademiske kolleger i det øyeblikket de mest trenger det internasjonale samfunnet.
For det tredje bør forsøk på å politisk kontrollere akademisk engasjement bekymre oss alle, uavhengig av hvor vi står i spørsmålet om akademisk boikott eller Palestina. Hvis en amerikansk delstat i dag kan svarteliste utenlandske universiteter for deres holdning til menneskerettigheter, hva hindrer da lignende tiltak i morgen mot klimaforskning, kjønnsstudier eller andre felt som tilfeldigvis provoserer politisk ubehag hos andre?
Til slutt avslører Floridas handlinger hvor innflytelsesrik kollektiv akademisk handling har blitt. Når norske institusjoner koordinerer seg for å støtte Palestina, enten gjennom advokatvirksomhet, utveksling eller gjenoppbygging, har det nok moralsk tyngde til å fremprovosere tilbakeslag. Det er ikke en grunn til å trekke seg tilbake; det er bevis på at våre valg betyr noe og at de har innflytelse.
Floridas beslutning bør derfor ikke skremme norsk akademia. Den bør gjøre oss modigere.
I en tid da palestinerne står overfor et sammenbrudd av sin utdanningsinfrastruktur, og når presskampanjer søker å gjøre solidaritet kostbart, er det ikke vårt ansvar å trekke oss tilbake, men å insistere enda sterkere på akademiske prinsipper: retten til utdanning, beskyttelse av forskere og forsvar av folkeretten.
Fremtidige generasjoner vil dømme om universitetene brukte sin posisjon og sine privilegier til å beskytte seg mot kontroverser eller politikk, eller til å stå sammen med kolleger hvis universiteter er blitt lagt i ruiner. Norge må fortsette å velge det siste.
