Debatt ● Hege Hermansen
UiO må slutte med strutsepolitikk
Morgendagens styremøte ved Universitetet i Oslo skal diskutere de mulige rettslige konsekvensene av juridisk samarbeid med institusjoner som medvirker til folkemord. At saken først kommer nå, er oppsiktsvekkende.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Kan styremedlemmer bli holdt rettslig ansvarlig når norske universiteter og høgskoler inngår samarbeidsavtaler med institusjoner som bidrar til folkemord? Dette spørsmålet står på agendaen for morgendagens styremøte ved UiO. At saken først kommer nå, er oppsiktsvekkende.
Verken tidligere rektor Svein Stølen eller nåværende rektor Ragnhild Hennum har vist intellektuell nysgjerrighet for de rettslige konsekvensene av juridisk samarbeid med institusjoner som medvirker til folkemord — til tross for gjentatte advarsler fra Forsvar folkeretten og professor i folkerett ved UiB, Terje Einarsen. I stedet er det en midlertidig ansatt ved UiO, stipendiat Emma Lengle, som har tatt ansvar for å løfte saken til styret.
UiO har samarbeidsavtaler med sju israelske institusjoner. Den israelske universitets- og høgskolesektoren bidrar aktivt til krigsforbrytelser mot palestinerne, blant annet gjennom økonomiske og akademiske støtteordninger for studenter som innkalles som reservister i militæret. Under folkemordet i Gaza har omtrent 30 prosent av israelske studenter tjenestegjort som reservister.
Som Lengle påpeker, har Forsvar folkeretten advart om at samarbeid med slike institusjoner kan medføre at universitetets styremedlemmer blir rettslig ansvarliggjort:
«[S]tyremedlemmer har et selvstendig ansvar etter folkeretten og straffeloven, som kan aktualiseres ved institusjonelt samarbeid som kan innebære medvirkning til straffbare handlinger.»
Lengles vedtaksforslag er noe ethvert norsk universitet med israelske samarbeidspartnere burde ha initiert allerede i januar 2024, da FN-domstolen (ICJ) utløste handlingsplikten i Folkemordkonvensjonen:
«Universitetsstyret får på universitetsstyrets møte den 3. februar 2026 en juridisk gjennomgang av universitetets og særlig universitetsstyrets rettslige ansvar i forbindelse med inngåtte Horisont-avtaler, gjennomført av jurister med spisskompetanse på internasjonal rett.»
Videre har Lengle bedt om at styret får innsyn i risikovurderingene som ble foretatt ved inngåelse av samarbeid med israelske universiteter:
«Universitetsstyret gis på universitetsstyrets møte den 3. februar 2026 innsyn i risikovurderingene tatt i forbindelse med de syv samarbeidsavtalene inngått i regi av EUs Horisont-programmer der israelske universiteter deltar som samarbeidspartnere.»
Innsyn i disse vurderingene er spesielt viktig fordi UiO valgte å inngå nye samarbeidsavtaler med israelske universiteter etter at FN-domstolen aktiverte Folkemordkonvensjonen. I lang tid har flere aktører forsøkt å få klarhet i hvordan UiO konkluderte at det er forskningsetisk og rettslig forsvarlig å samarbeide med institusjoner som bidrar til folkemord.
Studentene har spurt. Ansatte har spurt. Forsvar folkeretten har spurt. Ledelsen har nektet å svare.
UiOs egne retningslinjer for ansvarlighet ved oppstart av internasjonalt samarbeid stadfester at man skal «unngå samarbeidsparter som står bak menneskerettighetsbrudd». Når Israel — med bistand fra israelske universiteter — har drept en skoleklasse med barn hver dag i to år og utslettet hele utdanningssektoren i Gaza, skulle man tro at det var i UiOs interesse å forsikre offentligheten at man forvalter sitt eget forskningsetiske regelverk med integritet.
I lang tid har flere aktører forsøkt å få klarhet i hvordan UiO konkluderte at det er forskningsetisk og rettslig forsvarlig å samarbeide med institusjoner som bidrar til folkemord.
At universitetsledelsen i stedet fremstår som om den ønsker å feie slike problemstillinger under teppet, er lite tillitvekkende.
Tillitvekkende er heller ikke eksternt styremedlem Berit Reiss-Andersens kommentar til saken. Ifølge Uniforum sier Reiss-Andersen at «å gjera folk til paria er arnestad for hat. Det er tøft for folk i Israel at dei blir isolerte». Det er bekymringsfullt at et styremedlem ved landets eldste universiteter omtaler våre forpliktelser overfor folkeretten og universitetets forskningsetiske retningslinjer som å «gjøre folk til paria».
Mener Reiss-Andersen at vi på generelt grunnlag bør inngå samarbeid med institusjoner som bidrar til menneskerettighetsbrudd for å unngå at noen opplever ubehag?
Reiss-Andersens utsagn etterfølges i Uniforum av et sitat fra styremedlem Finn-Eirik Johansen, om at «me skal ikkje boikotta forskarar fordi dei er statsborgarar av eit bestemt land». Det er uklart om utsagnet var ment retorisk eller bokstavelig. Uansett er dette et klassisk stråmannsargument.
Forskningsetiske retningslinjer og folkerettens normer er universelle. Universitetet i Amsterdam har nylig skjerpet sine etiske retningslinjer, og har derfor avsluttet forbindelser med institusjoner i Kina, Israel og Ungarn.
Bruddet med det ungarske universitetet skjedde selvsagt ikke fordi de ansatte har ungarsk statsborgerskap. Det skjedde fordi institusjonen ikke besto en etisk vurdering med spørsmål av type: «Over the past 5 years, have there been documented accusations that any of the collaboration partners are involved in gross and systematic human rights violations?»
Hvordan forsvarer Hennum at UiO tilsynelatende ikke følger sitt eget forskningsetiske regelverk?
Rektor har flere ganger insistert på at Horisont-avtaler ikke er institusjonelle samarbeidsavtaler, men forsker-til-forskersamarbeid. Denne posisjonen er problematisk av minst tre grunner.
For det første vet alle med kjennskap til EU-prosjekter at det er universitetet som institusjon (foretak) som signerer kontrakten. UiO inngår heller ikke disse avtalene med enkeltforskere i Israel, men med israelske universiteter. For det andre skyver Hennum med dette et potensielt alvorlig rettslig ansvar over på enkeltforskere ved UiO. For det tredje gjelder vel universitetets forskningsetiske retningslinjer også for forsker-til-forsker-samarbeid?
Israels krigsforbrytelser i Gaza utgjør et av historiens verste angrep på akademisk frihet.
Høyere utdanning i Gaza, inkludert studenter og ansatte, er blitt målrettet massakrert. Med all respekt for de fantastiske stipendiatene ved UiO, så er det intet mindre enn en krise for sektorens legitimitet at det er en midlertidig ansatt i rekrutteringsstilling som må sette vår mulige medvirkning til disse angrepene på sakskartet.
Det er ingen som tjener på en slik strutsepolitikk — minst av alle, Universitetet i Oslo.
