Debatt ● Sofie Eun Mjaaland Opdal
UiB bedrar eget verdigrunnlag og gjør skam på sine studenter
«UiB, med sin stolte historie, preger samtiden og former framtiden» hevdes det. Men hvilken framtid er det som presenteres for oss studenter, når vårt eget universitet ikke fremstår som et godt eksempel som preger samtiden i tydelig grad, og fremmer den akademiske friheten og mangfoldet det holder så høyt?
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
I Khrono 06.11.2025, kan man lese at UiB ikke akter å drøfte samarbeidet med Norces FALCO-prosjekt i universitetsstyret, der to israelske universiteter også bidrar. Grunnen skal blant annet være at prosjektet ikke ses på som et institusjonelt samarbeid, og rektor Margareth Hagen uttaler at man ved å drøfte saken vil legge opp til en ny debatt om full akademisk boikott.
Med dette blir altså diskusjonen fullstendig avfeid. Man kan spørre seg hvorfor Hagen har slik en aversjon mot å gjenopplive denne debatten, en debatt som tilsynelatende har blitt skjøvet under teppet til tross for at den stadig er aktuell og fortsatt særs viktig i lys av den pågående humanitære krisen.
Jeg skal ikke gjenta det som allerede ble godt skrevet om saken av 812 ansatte ved norske høyskoler, universiteter og forskningsinstitusjoner i Khrono den 24.10.2025 angående kontroversen rundt samarbeidet. Det er tydelig at det bør rettes kritikk mot ethvert samarbeid med en institusjon som Israel, og i forlengelse også deres universiteter.
Å gjemme seg bak en skillelinje legitimert av fraværet av akademisk boikott — å fortsette samarbeidet på bakgrunn av at det ikke er institusjonelt — er etter min mening både pedantisk og pinlig. Denne unnvikende argumentasjonen bygger på byråkratiske teknikaliteter og vitner om manglende vilje til å handle i tråd med universitets grunnleggende idealer og verdier.
Vi som studenter får stadig høre at vi er representanter for UiB. Det er vi som er fremtiden, og ved å studere ved en slik institusjon blir vi også bærere av samme verdigrunnlag.
I forlengelse blir det dobbeltmoralsk å mene at UiBs tilknytning til FALCO-prosjektet ikke reflekterer tilbake på, og er affiliert med, UiB som institusjon — selv innenfor rammen av et EU-samarbeid.
I UiBs strategi for 2023-2030, med overskriften «Kunnskap som former samfunnet» kan vi blant annet lese: «Vi er et mangfoldig universitet som deler et felles verdigrunnlag basert på tillit, medbestemmelse og inkludering. Vi står sammen internasjonalt med kolleger og studenter for akademisk frihet».
Fremmer vi virkelig akademisk frihet, når vi samtidig går i samarbeid med de som søker å innskrenke den samme friheten for utsatte og utpekte folkegrupper?
Det er åpenbart at norske universiteter ønsker å ha fokus på internasjonale samarbeid.
Vi kan lese i Khrono at det i august ble tatt imot 14 internasjonale forskere; i tillegg kommer det nå 13 toppforskere til. Dette er et flott glansbilde for internasjonalt samarbeid, spesielt i lys av idealet om inkludering.
Samtidig kan man også lese at det i oktober ble tatt imot 80 palestinske studenter i Irland, der 11 universiteter har gått sammen om en operasjon om å få disse ut av det krigsherjede området. Også Italia tar imot palestinske studenter; 35 høyere utdanningsinstitusjoner har opprettet 97 stipender øremerket disse.
Fremmer vi virkelig akademisk frihet, når vi samtidig går i samarbeid med de som søker å innskrenke den samme friheten for utsatte og utpekte folkegrupper?
Det er selvsagt betydelig mer krevende å organisere reisen — det vil si flukten — for disse studentene, enn å fly inn anerkjente internasjonale forskere. For ikke å snakke om at disse studentene har store traumer som krever oppfølging, i tillegg til for eksempel språklige utfordringer. Likevel er det klart at om land som Irland og Italia strekker seg så langt for å verne om disse studentene, er dette også noe Norge og UiB kan — og bør — gjøre.
Det kan virke som om de norske universitetene utelukkende fremmer inkludering gjennom å håndplukke internasjonale toppforskere heller enn å prioritere å slå ring rundt studenter hvis akademiske frihet står i umiddelbar fare.
«UiB, med sin stolte historie, preger samtiden og former framtiden» hevdes det. Men hvilken framtid er det som presenteres for oss studenter, når vårt eget universitet ikke fremstår som et godt eksempel som preger samtiden i tydelig grad, og fremmer den akademiske friheten og mangfoldet det holder så høyt?
UiBs manglende handlingskraft i møte med denne humanitære krisen, gjemt bak veggen av byråkratisk pedanteri, er etter min mening skammelig. Denne tafattheten kan på ingen måte sies å være i tråd med UiBs verdigrunnlag, et verdigrunnlag som vi som studenter stolt skal kunne bære med oss, representere og videreføre.
Den norske akademiske friheten bør utøves som et middel for å bevare og beskytte de samme rettighetene hos andre.
Signalene som UiB gir til sine mange studenter, støtter ikke godt nok opp om dette. Det kan virke som om disse store ordene, som «kunnskap som former framtiden», forblir nettopp kun ord. Denne handlingslammelsen står i sterk kontrast til de idealistiske budskapene vi blir introdusert for som studenter.
Er det slik å forstå at det akademiske arbeidet vi utøver i studieløpet, ikke munner ut i reell forandring, men forbli simpelthen teorier?
Det kan virke som om disse store ordene, som «kunnskap som former framtiden», forblir nettopp kun ord.
Samarbeidet med israelske universiteter i Falco-prosjektet unndras drøfting på bakgrunn av at det ikke ses på som noe institusjonelt, samtidig som vi studenter ved UiB skal ses på som en forlengelse av universitetet og representanter for en viktig utdanningsinstitusjon. Vi skal stolt kunne si at vi er affiliert med UiB og dets verdier.
Kan UiB si at de stolt er affiliert med et prosjekt som inkluderer parter som søker å ekskludere andre?
Med UiBs manglende vilje til å etterstrebe eget verdigrunnlag, settes det et eksempel som jeg vil si ikke er UiB eller dets studenter verdig. UiB bør kunne vise til aktive tiltak for å fremme denne akademiske friheten, mangfoldet og byggingen av et inkluderende samfunn, slik at vi studenter både kan føle oss representert og inspirert. I stedet virker det som stillhet og unnvikelse preger de fleste norske universitetene, heller enn en reell vilje til å hjelpe, forbedre og inkludere.
Der jeg som student skal kunne føle meg stolt, munner det heller ut i en bitter følelse av maktesløshet. Er det virkelig dette eksempelet UiB har lyst til å sette for sine mange lidenskapelige og engasjerte studenter?
