Trond Mohn snakker ut:
«Vi nordmenn er et helvetes folk. Vi er ikke rause»

Tromsø (Khrono): — Var du like rask som faren din? 

Trond Mohn lyser opp.

— Ja. Han løp 400 meter på 51,4, som var rekord i Sportsklubben Brann, da han løp i 1937. Jeg løp på 50,2 i 1961, som ble ny klubbrekord.

— Du kunne altså fått en fin, videre karriere der?

— Nei. Jeg vil heller si det slik at det at jeg aldri kom meg under 50 blank, har gitt meg inspirasjon til å gjøre det bedre på andre områder. 

«Enkens skjerv» 

To tusen seks hundre millioner kroner sitter i sofaen, med et lite glimt i øyet.  

Urettferdig naturligvis er det å komme trekkende med dette om pengene først, men slik er det når en selv har fått en purring med ekstragebyr på strømregningen, samme dag som en møter Trond Mohn. 

FAKTA

Trond Mohn

• Født 3. april 1943 i Buckie i Skottland
• Ledet familiebedriften Frank Mohn AS fra 1978, til  firmaet ble solgt i 2014. Selskapet var verdensledende innen skipspumper og oljevernutstyr
•  Bladet Kapitals oversikt fra 2021, viste at Mohn de 30 årene totalt hadde gitt over 5 milliarder kroner i gaver, særlig til forskningsformål, medisinsk utstyr, utdanning, kultur og idrett
  

Kilde: snl.no

Men nå sitter vi ikke sammen i en stille og ettermiddagsstengt lobbybar på Ishavshotellet i Tromsø sentrum for å diskutere verken størrelsen på formuen eller regninger fra strømleverandører, men for å komme litt under panseret på det som er den største private giveren til forskning i norsk historie. Intet mindre. 

Kanalisert gjennom Trond Mohn Stiftelse og Tromsø Forskningsstiftelse har bergenseren samlet sett gitt bort 2,8 milliarder av formuen sin siden 2007. I tillegg har han også gitt bort hundrevis av millioner kroner til norsk breddeidrett og kultur. Samlet sett opp gjennom årene har han gitt bort over fem milliarder kroner til ulike formål. 

Men vi får ikke lov til å framstille ham som en prektig samaritan. 

Trond Mohn sier meget sjelden ja til intervjuer, fordi han misliker å snakke om penger.

Mohn er i Tromsø for å overvære overrekkelsen av Mohnprisen til den canadiske forskeren John Smol, og før vår intervjuavtale om ettermiddagen gir jeg meg til kjenne. Han hilser pent, ser meg inn i øynene og sier:

— Du skal få en oppgave til vi møtes i ettermiddag.

— Javel?

— Enkens skjerv.

— Enkens skjerv?

— Ja. Husk det.

Genetisk generøsitet

Så sitter vi der, noen timer senere. Og vi er likevel nødt til å snakke litt om gavmildheten. Selv mener Trond Mohn at den er gått i arv fra faren hans, industrigründeren Frank Mohn, som gjennom sitt livsløp delte ut millioner til gode formål.

— Han var raus. Så absolutt.

— Hvor kom hans gavmildhet fra?

— Jeg tror slike ting er medfødt. Genetisk, nærmest. Har du barn?

— Ja, to sønner. 

— Da vet du kanskje at det er en som spiser opp alt selv, og så er det en annen som holder det litt lenger og gjerne deler. Jeg tror på dette med at det er visse ting man bare har i seg.

— Sa din far noe om disse tingene?

— Nei, vi snakket aldri om det. Men jeg så jo hva han gjorde. 

— Hvordan begynte det for din del, med å gi penger til norsk forsning?

— Vi hadde støttet en del prosjekter på Haukeland på 90-tallet, innenfor hjertemedisinsk arbeid spesielt. Så fant jeg ut at jeg måtte gjøre som Lauritz Meltzer, som testamenterte 50 millioner kroner i 1938 for å få opprettet et universitet i Bergen. Det var en direkte inspirasjon, sier Mohn.

Forskning

Universitetet i Bergen gir etter for Trond Mohn

Forskning bringer oss videre

Trond Mohn er også opptatt av at giverviljen er en del av en stolt, bergensk tradisjon. 

— Rundt 1900 hadde 80 prosent av alle legater i Norge sin opprinnelse i Bergen. Vi nordmenn er kanskje litt forsiktige med penger, men de kom jo inn fra Europa disse familiene, helt fra hanseatenes tid og framover. Fra Skottland, Danmark og Tyskland. Der var det alt fra sypike Hansens legat på 20 kroner, til trengende unge kvinner - til de langt større legatene. Bergen har en stolt historie når det gjelder gavmildhet.

— Hva er dine beveggrunner for å gå inn i forskning? 

— Forskning er jo det som skal bringe oss videre, som mennesker og samfunn. Men det må jo være noe som vi føler er nødvendig og nyttig. Og kanskje lettest av medisin. Vi er alle opptatt av helsen vår. Derfor har vi støttet spesielt mange prosjekter og utstyrsanskaffelser innenfor medisin.

— Så er det denne kreften. Den gåten har vi ikke løst ennå.  Den treffer jo bredt i befolkningen, det er vel ikke en familie i Norge som ikke er direkte eller indirekte berørt av den.

— Det gjelder også for deg?

— Ja, min mor var ikke mer enn 61 da hun døde av leverkreft. Så det er klart at motivasjonen for å finne ut av dette er til stede.

Fremst på helsesektoren

— Det er to stiftelser her som pengene kanaliseres gjennom, og det er ansatte der. Men utover det, hvem lytter du til for råd når du skal treffe valgene dine? 

— Det er slik som kommer naturlig. Jeg kommer jo inn i miljøet, og hører på mennesker som er oppegående og fornuftige.  Jeg tenker for eksempel på alle de gode menneskene som jobber på Haukeland og Universitetssykehuset i Nord-Norge (UNN), her i Tromsø. 

Mohn setter helsepersonell høyt opp på adelskalenderen sin. 

— Vi blir jo alle preget av yrket vårt, enten vi er journalister eller forretningsfolk. Men et menneske som har kun én tanke i hodet, nemlig hvordan skal jeg nå gjøre det bedre for de pasientene som omgir meg, blir jo en helt annen rase enn oss to, sier Mohn.

Han trekker fram PET-senteret ( positronemisjonstomografi) ved UNN, som en mottaker han setter særlig stor pris på. Til dette kreftbehandlingssenteret alene har han gitt 60 millioner kroner gjennom årenes løp. 

— Det er kanskje det beste PET-senteret i Norge, hvor det skjer veldig spennende saker, hvor de har måter å skyte vekk disse kreftcellene, som er veldig fascinerende. Og fordi de nå har maskinelt utstyr av høy klasse, tiltrekker de seg også folk langveis fra. Vi har doktorer, fysikere og forskere fra Tyskland, Spania og mange ulike steder - som er blitt tiltrukket av stedet, på grunn av gode arbeidsvilkår.  

forskningsfinansiering

Ny rapport foreslår å gjøre det lettere for rikinger å sponse forskning

Den vanskelige kreftgåten

Trond Mohn har ikke gått fri for kritikk, givergleden til tross. 

Spesielt reagerte han da det utspilte seg en debatt i Tidsskrift for Den norske legeforening, etter at han hadde donert 1 milliard kroner til kreftforskning. Professor Jarle Breivik ved Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo skrev følgende:  «Som mange andre er Mohn altså blitt forledet til å tro at løsningen på samfunnets kreftproblemer kan være nært forestående.» 

Han skrev videre: «Faktum er at dagens kreftepidemi ikke er et problem som moderne medisin er i ferd med å løse – den er et problem vi er i ferd med å skape.»

Trond Mohn er ikke enig:

— Hvis vi ikke tror at vi kan løse et problem, så klarer vi jo aldri å løse det. Vi må ha noe å tro på. 

— Hvor mye hører du på fagmiljøene når de snakker om sine behov? Hvor mye lytter du da til å si, ja, men vi trenger den maskinen, ikke den der som du vil ha? 

— Jeg har fagfolk som gir råd, som jeg gjør beslutninger på grunnlag av. Det der har jeg koll på. Så kan det selvfølgelig av og til være litt uenighet mellom et universitet og private givere. Det er kanskje ikke alle felt innen akademia som er viktige, selv om det selvfølgelig er det for de som holder på med det. 

— Tenker du da i viktige, som i en samfunnssammeheng?

— Ja, du kan jo for eksempel ta det som det der Rokkan-senteret har holdt på med. Det er jo bare møl. Kjære folk, de skulle bare finne ut hva som var galt med samfunnet. 

Kystfolket er fus i egalitet

— Støtten som kommer fra deg og stiftelsene fordeler seg mellom Bergen og Tromsø, og litt i Trondheim. Hvorfor er det slik, hva er den geografiske tanken bak?

— Nei, det er jo kystsamarbeidet. Vi på kysten er en helt annen rase enn det du har i innlandet og østlandsbygdene, med sine husmannsplasser og storbønder. Vi har en egalitet langs kysten som er mye bedre utviklet enn andre deler av landet, og vi er preget av naturen på en helt annen måte, sier Mohn og utdyper:

— Når du er ute i båten, det stormer rundt deg, og du føler at du befinner deg på et lite skall utpå der, da får du en påminnelse om hvor liten du er som menneske. Det gir deg en ydmykhet, og den finner du ikke i store byer østpå. Det er det som preger kysten og menneskene her. I tillegg til et herlig språk og direkte tale.

— Det du kanskje antyder her er at det sentrale østlandsområdet kanskje ikke skal gjøre seg altfor store forhåpninger for stiftelsesstøtte fra Trond Mohn?

— Vel, det er jo folk der borte som er velstående. Jeg hører det blir sagt når jeg besøker min svigerfamilie i Oslo: «Men det er jo mange som gir penger i Oslo.» Nei, det er ikke det. Det er ikke mange filantroper i Oslo. 

— Hvorfor tror du det er færre der?

— Kanskje du burde slå av opptakeren din nå, men...

Mohn tar sats: 

— 2500 krigsseilere døde under 2. verdenskrig. Gutta på skauen, hvor mange omkom der? Men de var Oslo-folk, så det er mer kjent. Krigsseilerne fikk sin medalje i posten i 1971.  Arbeiderpartiet løftet ikke en finger. Høyre løftet ikke en finger. Den som tok tak i det, det var Per Borten, som aldri har pisset i saltvann. Og slik går det videre med Nordsjødykkerne, Kielland-ofrene, og for den saks skyld de som har tjenestegjort i Libanon og Afghanistan. Sånn sett er vi nordmenn et helvetes folk. Vi er ikke rause. Vi har noen egenskaper vi ikke har noen grunn til å være stolte over.

finansiering

Milliardær vil ta full kontroll over forsknings­stiftelse

Løsningen fra Trond Mohn

Mohn har fått med seg at norske politikere viser en stigende interesse for hvilke samfunnsnyttige retninger norske universiteter og høgskoler bør slå seg inn på. Han liker det bare sånn passe.

— Nå har vi fått en regjering som skal fortelle oss hva vi skal satse på. Såkalt aktiv næringspolitikk, sier Mohn og rister på hodet.

— Det er markedet som skal fortelle oss hva vi skal gjøre. I gamle dager var Arbeiderpartiet  — og jeg er en gammel Arbeiderparti-mann  — veldig klare. Dette legger vi oss ikke borti. Unntaket var gjenreisningen. Men gjennom 70- 80- og 90-tallet var tonen den samme. Armlengdes avstand. Det der må industrien og næringslivet selv ordne opp i.

Våre tre kvarter med Trond Mohn er snart til ende. Da faller det plutselig inn i hodet igjen. 

«Enkens skjerv.» 

Hva mente herr Mohn med det?

— Jeg innrømmer at jeg måtte lete det opp. Fra Markusevangeliet, ifølge snl.no. «(...) et uttrykk for en gave som i seg selv er uvesentlig, men som er et stort offer for den som gir den.»

— Men forsto du den?

— Jeg tror det.

— Da forstår du kanskje litt om min tilbakeholdenhet når det gjelder å snakke om penger?

— Av respekt for enken, som ga alt hun hadde?

— Ja. Tusen takk.