Debatt ● Hanne Cecilie Geirbo og Sylvia Lysgård

Vi må lære å forstå teknologien «skriftspråk»

La oss ikke glemme å lære studentene hvordan de kan bruke skriving til å utvikle seg intellektuelt.

Det som fremstår som et godt resonnement i hodet faller ikke sjelden fra hverandre når man forsøker å feste det til papiret, skriver forfatterne.
Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Atle Guttormsen ved NTNU skrev i et svar til Ellen Nierenberg ved Universitetet i Innlandet at i stedet for å bekymre oss for KI-juks i høyere utdanning bør vi bekymre oss for at vi ikke forstår teknologien vi forsøker å regulere.

Ja, det er viktig at undervisere i høyere utdanning forstår hvordan generative språkmodeller, slik som ChatGPT, Claude og Gemini, fungerer. Men langt viktigere er det at undervisere forstår hvordan selve teknologien «skriftspråk» fungerer i læringsprosesser, og at studentene lærer hvordan de kan bruke skriving til å utvikle seg intellektuelt.

Skriving har minst tre forskjellige funksjoner i høyere utdanning: Skriving er en måte å både internalisere og dokumentere ervervet kunnskap på, slik at det blir mulig å vurdere hvorvidt læringsutbyttet i et emne er oppnådd. 

Mye av diskusjonen om KI i høyere utdanning handler om dette siste kravet, fremvisning av kunnskap. Og her har ulike fag forskjellige tradisjoner for hvor sterkt et slikt dokumenteringskrav er, i skriftlig form. 

Men skriving er også en måte å tenke på. Det som fremstår som et godt resonnement i hodet faller ikke sjelden fra hverandre når man forsøker å feste det til papiret. Det å tenke seg om for å velge riktig formulering åpner for nyansering og nye sammenhenger, og for å forstå på nye måter. 

Når studenter må bale med å overføre tanker og fornemmelser til tekst utvikler de sin evne til å tenke og argumentere godt.

I forlengelsen av dette har skrivingen en tredje funksjon i høyere utdanning, knyttet til formativ vurdering. Tekster som leveres som del av arbeidskrav gir undervisere tilgang til studentenes intellektuelle prosess, gitt at teksten er et produkt av en prosess med å formulere egne tanker i skriftspråk. 

Studentenes tekster fungerer her som et grensesnitt mellom underviser og studentenes intellektuelle prosess og gir mulighet til å gi veiledning som er tilpasset den enkeltes behov. Altså en mulighet for å høyne læringen, som jo er en av kjerneoppgavene i universitetssammenheng. 

Men dette forutsetter altså at teksten gjenspeiler en tankeprosess som har foregått hos studenten, og ikke er delegert til et verktøy. 

Kan ikke generative språkmodeller være nyttig som «sparringpartner» for å få idéer eller argumenter til en tekst? Kan ikke et KI-generert førsteutkast hjelpe en uerfaren skribent til å komme over skrivesperren som kan komme når man stirrer på en tom side? Kan det ikke være nyttig å få hjelp til å finne andre og bedre formuleringer enn det man har i sitt eget ordforråd? 

Det kan godt hende at dette er en hensiktsmessig bruk av generative språkmodeller hvis formålet for eksempel er å oppsummere dokumenter som skal brukes som grunnlag i en beslutningsprosess, eller skrive en komplisert tekst om til klarspråk. 

Men dette er altså en annen måte å skrive på enn den som understøtter en intellektuell prosess. 

I høyere utdanning og i akademisk arbeid for øvrig trenger vi å skrive for å utforske og teste resonnementer, og vi trenger upolerte tekster med formuleringer som viser usikkerhet og svakheter, slik at vi kan veilede studentene og hverandre til å tenke bedre. 

Derfor er det ikke bare teknologien KI vi trenger å forstå. Vel så viktig er det å forstå hvilken rolle teknologien «skriftspråk» har i høyere utdanning.

Powered by Labrador CMS