Debatt ● Atle G. Guttormsen

Spørsmålet er ikke om studentene jukser med KI

Vi vet ikke hva studentene skal lære. Vi må tenke nytt, og det er det vi bør snakke om, skriver Atle Guttormsen i et svar til Bjørn Myskja.

Skal vi fortsatt bruke fem studieår på å lære dem ferdigheter som en maskin utfører på sekunder? spør forfatteren. — Eller må vi tenke helt nytt om hva en utdanning skal inneholde?
Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Bjørn Myskja gjør i sitt innlegg i Khrono noe viktig: han tar debatten om KI og læring ned til det som virkelig betyr noe – forholdet mellom skriving og tenkning. Det fortjener et ordentlig svar.

La meg begynne med det vi er enige om. Myskja har rett i at skriving kan være en tenkeprosess. Å formulere et argument i egne ord tvinger frem presisjon og klarhet. Det er en pedagogisk innsikt jeg ikke bestrider. Nierenberg har rett i at dårlig kildearbeid er et reelt problem. Vi er altså ikke så uenige som debattformatet kan gi inntrykk av.

Men så må vi snakke om virkeligheten.

Det første poenget er enkelt, men ubehagelig: Studenter bruker KI på oppgaver de gjør hjemme. De gjør det nå, de vil gjøre det i morgen, og de vil gjøre det mer neste år. Ingen sidetallskrav, ingen KI-detektorer og ingen oppgavedesign vil endre dette. 

Teknologien er allerede god nok til å produsere tekster som ikke kan skilles fra studentarbeid, og den blir bedre for hver måned som går. Ethvert tiltak som bygger på antakelsen om at vi kan avsløre KI-bruk i hjemmearbeid, er bygget på sand. Det gjelder Nierenbergs sidetallsforslag, det gjelder KI-detektorer, og det gjelder appeller til akademisk ærlighet. 

Jeg skulle ønske det var annerledes, men det er det ikke.

Det andre poenget følger logisk av det første: Dersom vi mener – slik Myskja gjør – at studenter må skrive selv for å lære å tenke, da må vi sørge for at skrivingen skjer under forhold der vi faktisk kan vite at det er studenten som skriver. 

Det betyr skriving under tilsyn. På campus, i eksamenslokalet, i seminaret. Ikke hjemme med en bærbar PC og tilgang til Claude, ChatGPT og Gemini. Det er ikke et angrep på tillit. Det er en erkjennelse av at vi har gitt studentene et verktøy som gjør det irrasjonelt å ikke bruke det, og at vi ikke kan late som om det verktøyet ikke finnes.

Men det er det tredje poenget som er det viktigste, og det vanskeligste. 

Myskja spør hvordan studenter kan utvikle kritisk tenkning dersom de primært formulerer oppdrag til KI. Det er et godt spørsmål. Men det forutsetter at vi vet hva kritisk tenkning skal brukes til i en verden der KI gjør stadig mer av det vi tradisjonelt har utdannet folk til å gjøre.

La meg være konkret. KI lager i dag bedre markedsplaner enn de fleste markedsføringsbyråer. KI fører regnskap. KI utfører statistiske analyser og lager grafer som ville tatt en masterstudent dager å produsere. KI programmerer raskere enn nesten alle programmerere, og koden er som regel bedre. KI skriver utkast til juridiske dokumenter, oppsummerer, og skriver om nødvendig, forskningsartikler og formulerer prosjektsøknader. Listen blir lengre for hver uke.

Hva skal vi da lære studentene? Skal vi fortsatt bruke fem studieår på å lære dem ferdigheter som en maskin utfører på sekunder? Eller må vi tenke helt nytt om hva en utdanning skal inneholde?

Jeg vet ikke svaret. Det gjør sannsynligvis ingen andre heller, og den som påstår noe annet, har neppe forstått omfanget av det som skjer. Men det er denne samtalen vi må ha – ikke en debatt om sidetall og deteksjonsverktøy. 

Spørsmålet er ikke om studentene jukser med KI. Spørsmålet er hva de skal kunne den dagen de er ferdige med utdanningen sin, og om det vi lærer dem i dag har noen som helst relevans for den verden de møter.

Det er en ubehagelig debatt, fordi den utfordrer hele grunnlaget for det mange av oss har brukt karrieren på. Men det er den debatten vi skylder studentene.

Powered by Labrador CMS