Debatt ● Peter Hatlebakk
Akademisk frihet er vår tids viktigste styreproblem
Derfor er utvidet myndighet til universitetssamfunnet problemstillingen som bør gi form til debatten om styringssystemer i norsk akademia.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Klaus Mohn svarer mitt innlegg ved å diskutere en faktafeil (som ble korrigert i innleggets endringslogg før Mohns svar ble publisert) og en uheldig formulering.
Faktafeilen handlet om sammensetning av styrene og rektors rolle ved institusjoner med ansatte rektorer. Den uheldige formuleringen var «enkle og praktiske motforestillinger», som refererte til et par innledende argumenter, ikke hoveddelen av teksten.
Poenget med innlegget mitt er argumentasjonen som Mohn hopper bukk over: Rammevilkårene for universitetspolitikken er så vesentlig annerledes enn da de nåværende styringssystemene tok form at det er grunn til å tenke nytt om hvordan universitetenes ledelse blir organisert.
Mohns er en vennlig retorisk øvelse. Svaret oppklarer feilene og svekker min troverdighet som taler. Med samme mynt kan jeg pukke på Mohns feilaktige reduksjon av rektors ansvar ved universiteter med valgt ledelse til det han kaller «en todelt modell». Den valgte faglige ledelsen har myndighet over direktørene og den administrative linjen.
Problemet er at Mohns svar ikke griper substansen, hverken av min argumentasjon mot hans forslag, eller sammenhengen den er satt inn i.
Jeg står ved min kritikk av Mohns forslag. En videreutvikling av styringssystemene som gjør at rektor blir oppnevnt av sittende styre, svekker rektor i forhold til styret (som får en direkte utpekende rolle) og i forhold til den øvrige ledelsen i administrativ linje (som har en permanent tilstedeværelse som overskrider styreperiodene).
Rektorer svarer til sine velgere. Om velgerne er det sittende styre, og ikke et tidligere styre, blir rektors selvstendige rolle svekket.
(I parentes anmerkes: det hjelper nok om rektor er en veletablert størrelse. Ansatte rektorer tenderer til å være tidligere valgte rektorer, ansatte rektorer eller prorektorer. Eksterne styremedlemmer er lederskikkelser fra forvaltningen, offentlige foretak og veletablerte næringer, med styrer hvor universitetssektoren gjerne er representert. KD tar trolig råd fra institusjonene - rektorene selv? - om styresammensetningen. Valgte student- og stipendiatrepresentanter sitter bare et år, og er gjerne lydhøre mot rektor og styrets mest markante skikkelser. Slik utvikles «en egen sfære styrt av et lag profesjonelle rektorer og styremedlemmer». Siden det er en pregnant formulering, vil jeg understreke at dette verken er illegitimt, ineffektivt, intransparent eller udemokratisk.)
Det er imidlertid et system som er formet for strukturendringsprosessene som kjennetegnet universitetspolitikken fra 1990-tallet og frem til forrige tiår.
Vi trenger ikke styringssystemer som gjør universitetsledelse og styrer mer sensitive for politiske styringssignaler.
Strukturreformenes tid er forbi: sammenslåingene i motvind ligger en generasjon tilbake, vitenskapeliggjøringen av nye universiteter er blitt hverdagen. Vi trenger ikke styringssystemer som gjør universitetsledelse og styrer mer sensitive for politiske styringssignaler.
I vår tid — hvor akademisk frihet er under kraftig press internasjonalt, også i systemer hvor norske studenter og forskere deltar — bør de norske universitetsledelsene knyttes tettere til de akademiske borgere: studenter, professorer, stipendiater og andre forskere.
Autoriteten bør utvetydig komme fra studenter og kollegaer, slik at rektor taler med faglig og demokratisk myndighet som representanter for selvstendige universiteter.
Av tre grunner: Det er en måte stortingsflertallet kan garantere seg mot at norske politikere i fremtiden slutter å holde armlengdes avstand fra undervisning og forskning.
Det er en måte norsk politikere lettere kan opprettholde armlengdes avstand dersom europeisk eller amerikansk press mot norsk akademisk frihet tiltar.
Endelig: Det er sunt for det norske samfunnet om universitetssamfunnet videreutvikles som arena for aktivt medborgerskap.
Samtalen Sigrun Aasland bør ta handler om hvilke styringsstrukturer som vil sikre en mer autonom sektor, helst i form av utvidet universitetsdemokrati. Jeg merker meg med interesse at retor Mohn ikke avviser at det er en viktig problemstilling.
