Debatt ● Peter Hatlebakk
Faglig selvstyre i en verden i endring
Styringsstrukturene i akademia må avspeile vår tids utfordringer — og styrke det faglige selvstyret
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Klaus Mohn foreslår å endre tidspunktet for ansettelse av rektorer, slik at rektor ikke blir valgt av avtroppende styre men av styret han selv er leder for. Begrunnelsen han trekker frem er at styreleder da lettere arbeider seg sammen med styret han leder. Det er sikkert sant.
Det er noen enkle, praktiske motargumenter.
Et nytt styre kjenner ikke universitetet like godt som et styre som har sittet en periode. Arbeidsdelingen mellom rektor/styreleder og styret forandres dersom det sittende styret også er selektorat for rektor. Rektorene blir mindre selvstendige, og svekkes i forhold til direktørene. Som tidligere styremedlem ved UiB er jeg skeptisk til det.
Vi er ved starten av en ny stortingsperiode. Det gir oss anledning til å løfte blikket og tenke nytt om universitetsledelse i Norge. Utgangspunktet bør være det store bildet.
Først et kjapt historisk tilbakeblikk. I tiårene siden Ottesen-komitéen har norsk forsknings- og universitetssektor åpnet dørene for stadig større andel av ungdomskullene og blitt masseutdannelsesinstitusjoner.
Profesjonsfagene har blitt vitenskapeliggjort og mer internasjonale, delvis som en følge av konsolideringen av de gamle profesjonshøgskolene til nye universiteter fra 1990-tallet av.
Universitetenes samfunnsoppdrag ble forstått som leverandører av kvalifisert arbeidskraft og nye forskningsresultater for det nye kunnskapssamfunnet.
Disse grunnleggende omstillingene var bakgrunnen for at flere generasjoner av politikere, fra Hernes via Clemet til Djupedal, prioriterte å øke handlingsrommet for politiske styring og lokal endringsledelse i akademia, foran faglig autonomi.
Mohns forslag innebærer en videreutvikling av universitetsledelse som en egen sfære styrt av et lag profesjonelle rektorer og styremedlemmer, hvor flertallet til dels oppnevner hverandre, til dels med tette bånd til Kunnskapsdepartementet.
Det er viktige hensyn som tas vare på med ekstern styrerepresentasjon og ansatte styreleder-rektorer. Det sikrer at erfaring fra næringslivet og offentlig sektor tas med på råd. Enkelte erfarne rektorer sirkulerer også mellom utdanningsinstitusjonene. Akkurat som studentenes og de midlertidige ansattes representasjon, gir det flere perspektiver inn i styrer og høyere kvalitet på avgjørelsene.
Det gjør universitetsdirektørene mektigere, som ansvarlige for å lede universitetsadministrasjonene og rapportere til styret. I sum har denne styringsmåten i stor grad styrket graden av politisk styring og potensialet for endringsledelse av universitetene.
Kunnskapssamfunnets utfordringer er langt mer omfattende enn bare en akselererende teknologisk utvikling. Vi bør tenke nytt.
Ved alle institusjoner utenom UiO og UiB er det flertall av eksterne styremedlemmer — med rektor. Hensynene som motiverte utviklingen av den eksisterende styremodellen er svært godt ivaretatt.
De politisk ledete strukturreformenes tid er over. Kunnskapssamfunnets utfordringer er langt mer omfattende enn bare en akselererende teknologisk utvikling. Vi bør tenke nytt.
Utfordringene i vår tid er ekstremt faglig krevende — epidemier, klima, kunstig intelligens, krig, autokrati. Dette er kriser som er ledsaget av og delvis skapt av en utstrakt tillitskrise, blant annet som følge av fake news og en overveldende informasjonsstrøm. Akademisk frihet er under et nytt press i mange land.
Norsk akademia bør derfor videreutvikle ledelsesstrukturer som i større grad er i pakt med universitets faglige autonomi og samfunnsoppdrag.
Universitetet er en unik institusjon. Det er et sted hvor unge myldrer sammen i en intens utforsking av seg selv og av verden, en tumleplass hvor de får stille spørsmål, finne svar og orientere seg selv. Det er et sted hvor forskning kan finne sted med en grunnleggende sannhetsorientering, uten alle de innskrenkningene som kjennetegner markedet eller offentlig sektor.
Det er også et utkikkspunkt hvor forskere observerer resten av samfunnet. Det gir grunnlag for særlig stillingsvern, for en autonomi som er berettiget for å sikre en ærlig og etterrettelig debatt og kunnskapsanvendelse.
Universitetene gir også grobunn for kritiske faglige perspektiver som ellers ikke kommer til orde, et viktig mangfold som skaper grunnlaget for ekspanderende frihet og mangfold i samfunnet.
Det er også et essensielt møtested mellom det norske og det globale.
Selv om det er viktige kontaktpunkter og bånd, er altså universitetene utenfor politikken, utenfor forvaltningen og utenfor markedet. Universitetet bør — et stykke på vei — være en svevende øy.
Verden av i dag gjør at vi ikke har råd til å tenke på universiteter «bare» som en særskilt styringsutfordring, leverandører av kvalifisert arbeidskraft og nye forskningsresultater. Vi må tenke på universitetene som bastioner for kritikk og kunnskapsbasert meningsdannelse i den demokratiske offentligheten og for ærlig, etterrettelig forskning.
Universitetene er gullstandarden for ny kunnskap, for forskning og fri utdannelse — i et hav av desinformasjon, i en verden hvor autoritære krefter er på marsj.
Anne Applebaum viser til Det europeiske universitetet i Budapests mangeårige kamp for overlevelse som hjemstavn for motstemmer i Ungarn. I USA pågår storstilte politiske inngrep mot universitetene i form av politisk betingete forskningskutt, for å stoppe kunnskap og kritikk.
I smått skaper overdrevet styring utfordringer for akademisk frihet og tilliten til forskning. I stort er det et problem for det åpne samfunnet.
Akademisk frihet er i fritt fall internasjonalt, som Khrono rapporterte i mai.
Vi må ikke lenger enn til Danmark for å se institusjonell forvitring. Det har vært eksempler på politikere som kommer med krasse utspill mot enkeltforskere — og mellomledere som griper inn for å stoppe upopulære forskningsresultater.
Vi har også sett kritikk, boikott og brudd på forskningsavtaler med amerikanske universiteter av politiske årsaker. Delstaten Florida boikotter nå fem norske universiteter, uten at det er helt klart hva det betyr i praksis.
I smått skaper overdrevet styring utfordringer for akademisk frihet og tilliten til forskning. I stort er det et problem for det åpne samfunnet.
Siden forskning politiseres i andre land er det å skape større avstand mellom politikk og forskning her kanskje også en måte å dempe press mot norsk politikk og norske forskere.
Så — hvordan kan vi ruste de norske institusjonene mot overspent politisk styring av forskning og utdanning, enten som internasjonalt press, eller mot fremtidige politikere som ikke holder armlengdes avstand?
Vår tids utfordringer handler ikke om endringsledelse og strukturreform i Norge, men om tilliten til forskning og faglig autonomi i en kriserammet verden.
Mekanismene for å sikre faglig autonomi er langt på vei kvalitetskriteriene. Det er ansettelsesnåløyet og fagfellevurderingene — og stillingsvernet. Styringsstrukturer og ledelse er likevel svært viktige. Internasjonalt er det en tydelig sammenheng mellom faglig kvalitet og faglig-demokratisk ledelse.
Så la oss tenke større enn Mohn. Rektor kan være langt mer enn en styreleder.
Den faglige ledelsesmodellen ved UiO og UiB viser at rektorer, valgt av universitetsborgerne, er minst like gode ledere for universitetet. Arbeidsdelingen mellom styret og rektor sikrer at det er universitetets faglige stemmer som tross alt veier tyngst.
La oss ikke forbli begrenset av det eksisterende lovverket, som fikk gjenkjennelig form midt på 1990-tallet.
Vår tids utfordringer handler ikke om endringsledelse og strukturreform i Norge, men om tilliten til forskning og faglig autonomi i en kriserammet verden. Sigrun Aasland bør gripe anledningen til å gjøre universitetene mer autonome og sikre ledelsesstrukturer som uomtvistelig er autonome, faglige og representative for studenter og forskere.
