Debatt ● Helge Holden
Anonyme fagfeller er best
Jeg har fått noen forespørsler som fagfelle om mitt navn kan bli kjent for forfatteren, og jeg sier konsekvent nei til det. Jeg vil heller ikke anbefale yngre forskere å skrive navnet sitt på fagfellevurderinger.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
I Khrono er det en interessant artikkel om at flere tidsskrifter nå publiserer rapportene fra fagfeller sammen med aksepterte artiklene og helst også med navnene på ekspertene.
Det er mange muligheter her — vil forfatteren tillate at rapportene blir publisert sammen med den aksepterte artikkelen, vil fagfellene tillate at deres rapporter blir publisert sammen med artiklene (anonymt eller ikke), og til slutt om ekspertenes identitet blir kjent for forfatteren også der hvor artikkelen blir refusert.
Jeg har fått noen forespørsler som fagfelle om mitt navn kan bli kjent for forfatteren, og jeg sier konsekvent nei til det. Jeg vil heller ikke anbefale yngre forskere å skrive navnet sitt på fagfellevurderinger.
I en ideell verden er det fint å bidra i en akademisk diskusjon for å gjøre en artikkel bedre. Men virkeligheten er en helt annen.
Det er et stort press på å publisere, og det er viktig å publisere i gode tidsskrifter. Her er både karriere, anerkjennelse, og i siste instans prestisje og priser involvert, og da kommer mange andre mekanismer inn. Husk at utgangspunktet er at forfatteren har sendt inn et arbeid som vedkommende mener er riktig, viktig og godt nok til å publiseres i det tidsskriftet der arbeidet er sendt inn.
Alle avvik fra dette vil bli oppfattet negativt av forfatteren.
Som forfatter ønsker jeg ikke å møte kolleger som jeg vet refuserte mitt arbeid fordi de ikke synes det var bra nok for tidsskriftet der jeg sendte det inn. Da er det bedre å kunne delta i en felles klagesang med kolleger om fageksperters inkompetanse.
Som fagfelle blir jeg satt overfor vanskelige valg. Når en nestor i feltet sender inn en artikkel til godt tidsskrift, der artikkelen klart ikke er god nok for dette tidsskriftet (du hadde blitt refusert om du hadde gjort det samme), er det lett å si ja. Nestoren mener jo den er god nok, og jeg får en støttespiller. Dette blir fort en arena for å få venner og fiender uten å hjelpe forskningen fremover. Særlig yngre forskere kan bli satt i en vanskelig stilling her.
Som redaktør blir jobben for å finne en fagekspert enda vanskeligere. Jeg er i redaktørstaben i et av de ledende matematikktidsskriftene, Acta Mathematica. Her sender de fremste i feltet sine beste arbeider. Siden journalen ikke har sidebegrensninger, tenderer artiklene til å være lange og tekniske. Etter å ha sjekket riktigheten av arbeidet (et absolutt krav), gjenstår vurderingen om arbeidet er viktig nok. Det er en vanskelig avveining som fort blir en skjønnsmessig vurdering. Det er vanskelig å få andre eksperter til å stå frem med sin vurdering. Utgangspunktet er jo uansett at forfatteren synes at arbeidet er viktig nok.
Mange av innvendingene ovenfor forsvinner om fagfellenes uttalelser blir publisert anonymt.
Siden det bare er aksepterte artikler som får vurderingene offentliggjort, blir det en utrolig bias sammenlignet med det mye større antall artikler som blir refusert. Man oppnår ikke full innsikt i prosessen.
De fleste journaler har også et system der det er to kanaler for tilbakemelding til journalen — en som går til redaktøren og en som går til forfatteren. Uten kjennskap til begge får man ikke oversikt over hvilken begrunnelse som til slutt blir avgjørende.
Anonyme rapporter er selvsagt ikke uproblematisk, og kan åpne opp for urettferdige vurderinger. Vi har vel alle vært ofre for det. Med flere fagfeller på samme artikkel reduseres faren for uheldig bias. Åpenhet er bra i de fleste sammenhenger, men jeg tror ikke det tjener noen god hensikt her.
