Debatt ● Tor W. Andreassen og Bram Timmermans

Bør vi se på SFI-ordningen?

Vi er flinke til å sette i gang prosjekter, bygge konsortier og produsere ny kunnskap. Men vi er svakere på å få nye løsninger ut i markedet og inn i offentlig drift — i stor skala, med varig verdiskaping.

Vi trenger ikke «litt mer penger til innovasjon». Vi trenger bedre styring av overgangen fra idé til adopsjon, skriver forfatterne.
Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Vi har rigget et system for invensjon, snarere enn for innovasjon. Dette er en ubehagelig, men nødvendig erkjennelse. Mens invensjon handler om den tekniske løsningen og hva som er mulig å utvikle av ny teknologi, handler innovasjon om den økonomiske verdiskapingen og hvordan løsningen faktisk tilpasses markedet og tas i bruk for å dekke brukerbehov

SFI er et av de tyngste virkemidlene Norge har for forskningsdrevet innovasjon, med langsiktige partnerskap mellom forskning og arbeidsliv. Nettopp derfor er det her vi bør starte hvis vi mener alvor med bedre innovasjonsutbytte.

En gjennomgang av SFI-tildelingene (SFI I–V) viser at NTNU og Sintef er eller har vært vertsinstitusjon for vel 40 prosent av sentrene. Når de ikke er eller har vært vertskap, men en SFI-partner, inngår de i omtrent halvparten. Det er ikke et argument mot disse miljøene — tvert imot. Det er et signal om at Norge har bygget seg sterk kapasitet på forskningsproduksjon og invensjon.

Problemet er ikke forskning. Problemet er overgangen fra forskning til adopsjon og kommersialisering.

I en digital tjenesteøkonomi er det en dyr misforståelse å tro at «innovasjon» automatisk følger av «forskning + pilot». Verdien oppstår ikke når løsningen fungerer i en demonstrator. Den oppstår når den tas i bruk, innlemmes i prosesser, skaleres, driftes, blir lønnsom eller gir dokumentert produktivitetsgevinst, og faktisk sprer seg.

Når de store KI-satsingene i hovedsak er rettet mot invensjon, sier det noe om logikken vi har internalisert. Vi investerer tungt i å produsere ideer — og langt mindre i å kommersialisere dem. Ny kunnskap og løsninger selger ikke seg selv.

Vi trenger ikke «litt mer penger til innovasjon». Vi trenger bedre styring av overgangen fra idé til adopsjon.

Vi trenger en SFI-reform i tre punkt:

1 To tydelige SFI-spor i utlysningene: Ett invensjonsspor hvor vi setter søkelys på forskningsfronten og utvikling av nye metoder og teknologi. Et innovasjonsspor hvor vekten ligger på adopsjon i drift og skalering i markedet eller offentlig sektor. For å sikre omstillings- og innovasjonskraften i norsk økonomi bør ikke dette sporet begrenses til særnorske sektorer, men holdes sektorovergripende slik at man stimulerer til innovasjon på tvers av hele næringslivet.

2 Mål og evaluering som faktisk måler skalering: Innovasjonsspor må vurderes på dokumentert adopsjon i form av etablering av nye eksportmarkeder, utvikling av internasjonale industristandarder og evne til å endre regulatoriske rammeverk. Evalueringen må fange opp dannelsen av nye verdikjeder og dokumenterte ringvirkninger i form av teknologi- og kunnskapsspredning til andre sektorer, og ikke bare måle interne aktiviteter, møter og vitenskapelige publikasjoner.

3 Partnerkrav som flytter eierskap til dem som skal skalere: I innovasjonsspor må partnerne være forpliktet på reell implementering gjennom ressurser, data, integrasjoner og endringskapasitet, og senterledelsen må ha kompetanse på industrialisering og gevinstrealisering, ikke bare prosjektgjennomføring.

Dette er en enkel logikk: Hvis vi vil ha mer innovasjon ut av systemet, må vi designe for innovasjon — ikke bare for forskning og invensjon som vi håper blir innovasjon senere.

Powered by Labrador CMS