Da flagget ble heist, kom det tårer i øyekroken og en klump i halsen

— Fornorskinga av skogfinnene var utrolig effektiv. Jeg lurte på hvorfor hele kulturen ble visket bort og hvor musikken ble av. Da vi begynte å lete, fant vi opptegnelser og arkivopptak av gamle tradisjonsbærere, forteller Tor Einar Bjørnhullet Bekken. 

Arbeidet med å finne tilbake til de musikalske røttene, har ført til at Bekken i vår ga ut musikkalbumet Soikkkainen-sanger. 

For musikkinteresserte er Bekken godt kjent. Han kaller seg Dr Bekken og spiller blues og jazz på piano. Han har også vært involvert i mange andre allsidige musikalske prosjekter, og kan være en showmann. Ved NTNU i Trondheim arbeider han som førsteamanuensis i musikk. 

Minoriteter

Nå skal NTNU flagge for både kvener, skogfinner og tatere

Et gult hus i Finnskogen

Når Khrono intervjuer ham, ferierer han på et sted som betyr mye for ham. Han sitter i et lite, gult hus i Varaldskogen, i den søndre delen av Finnskogen nær grensetraktene til Sverige. Dette er barndomshjemmet til faren og der har slekta holdt til siden 1880-tallet. 

— Jeg har vært i dette huset siden jeg var baby. Da bodde farmora mi her og andre slektninger. Hadde jeg ikke hatt denne tilknytninga, reist hit og møtt folk gjennom alle tider, så ville det skogfinske vært mye fjernere for meg. 

Selv er Bekken født i 1964. Folk som var gamle da han var liten, var født rundt 1870-1880-tallet. Farmora var født i 1892. 

— Jeg har hørt om folk som kom fra en helt annen virkelighet enn det vi lever i. De har gjort veldig inntrykk på meg og gjort at tilknytninga til Finnskogen er blitt sterk over tid. 

Han forteller at faren var flink til å fortelle myter, legender og historikk. Han kunne svært mye om folk som hadde bodd i Varaldskogen. Fra Bekken og broren var barn fikk de høre om finneblodet, som faren kalte det. Og at familien stammer fra finner som kom til Finnskogen på 1600-tallet. 

— Ikke levende som museum

Faren drev med slektsgransking, Da faren i fjor døde, fant de navn han hadde notert som stammet fra omkring 1700-tallet. Bekken fikk også en anetavle utført av en profesjonell slektsgransker. 

— Da fant vi ut at det på begge sider av farsslekta, var det svært mange finske navn fra sju-åtte ulike slekter. Oldemora mi viste seg å hete Soikkainen.

Dette slektsnavnet lever nå altså videre i musikkalbumet Soikkainen-sanger. 

— Jeg har alltid lurt på hva jeg skal gjøre med den skogfinske musikken. Jeg var ikke folkemusiker, jeg var ikke vokst opp i kulturen, og jeg spilte piano, som er et borgerlig instrument. Jeg kan ikke finsk og å spille på kantele. For meg hadde det ikke vært riktig. 

I stedet valgte Bekken å bruke biter av den skogfinske musikken og sette den sammen i form av en improvisasjon. 

— Det handler om å anerkjenne historien og bruke musikken nå. Jeg tror ikke musikken er levende hvis den utelukkende er museum. 

Musikeren er nøye med å trekke fram at han står på skuldrene til andre musikere, som også har vært opptatt av å finne tilbake og spille den skogfinske musikken.

— Trøkk i navnet Bjønnhølet

— Hva kjennetegner skogfinsk musikk?

— Av det jeg har funnet ut, er det mye mollstemt og melankolsk. Det er noe østeuropeisk over den. En del av musikken som taterne synger, likner litt i tonalitet. Men det er også en haug med slåtter og danselåter som det er mer trøkk i. Det har vært mye trekkspill med gammeldans i Jularbo-stil. Det er mange toradergrupper her og folk har toradere i alle hus. 

Bekken og broren har valgt å kalle seg Bjørnhullet som mellomnavn, eller Bjønnhølet på folkemunne. Det var navnet på stedet der farmora var født og der bodde den siste med etternavnet Soikkainen. Den siste som brukte Bjørnhullet som etternavn ar broren til farmora, som døde i 1957. 

10 minutters kjøretid fra der Bekken holder til nå, står det ei pipe som siste rest av det som var. 

— Farmora mi syntes ikke Bjørnhullet var et fint navn. Da hun giftet seg med bestefar, ble hun hetende Bekken. Navnet har alltid vært med oss, og vi synes det er litt kult at farmor kom fra en slik plass. Dessuten er det litt trøkk i Bjønnhølet. 

Debatt ● Torjer A. Olsen

Mot en nasjonal forpliktelse. UH-sektorens ansvar for sannhet og forsoning

Finske navn ble fornorsket

Det har vært vanskelig å finne finske navn fordi det ble fornorsket, forteller Bekken. Jossi på folkemunne ble til Johan i kirkeboka. Heikki ble til Henrik, Per til Pekka og Kaisa til Karen. 

— Verken faren min eller jeg hadde anelse om at oldemora mi het Soikkainen. I kirkeboka het hun Karen Hansdottir. Det finske har levd i det skjulte som prikker i resten av lappeteppet. 

— Hvordan har skogfinnene mottatt musikken etter at du ga musikkalbumet?

— De som jeg har spilt for, har vært veldig positive, men det er en veldig stillferdig gjeng, dette. De sier ikke mer enn de må. Det er kanskje slik at de trenger ei flaske brennevin for å si noe, men det tror jeg er like typisk for alle nordmenn, ler han. 

Musikeren har inntrykk av at den skogfinske kulturen har vært skambelagt. Mange av de som fortsatt bor på Finnskogen har aldri snakket om kulturen og bakgrunnen i det hele tatt. 

Kommisjon

Sannhet og forsoning om fornorskning

— Plutselig aksept

Det skjedde noe etter at Sannhets- og forsoningskommisjonen kom med sin rapport i juni 2023, forteller Bekken. Noen måneder seinere ba Stortinget om unnskyldning, også overfor skogfinnene. 

— Det er en rørende stolthet over de skogfinske røttene nå. De har små pins på jakka med flagget på og små klistremerker på postkassa. Det er en diskret og stille form for stolthet, som er vakker, sier Tor Einar Bjørnhullet Bekken.

Bekken var til stede da det nye flagget for skogfinnene ble heist for to år siden. Det var i Svullrya, som ligger i Grue kommune. Her arrangeres Finnskogdagene og her ligger Finnetunet, som er en avdeling av Norsk Skogfinsk museum. 

— Jeg har aldri hatt et sentimentalt forhold til flaggheising, så jeg var helt uforberedt på tårer i øyekroken og klump i halsen. Det har kanskje det at vi kjenner på at her har vi levd og følt oss småmarginalisert, og så er det plutselig aksept for det skogfinske. Det er veldig fint å se.