Debatt ● Magnus Nordmo
Du må bruke KI mye mer
Hver gang jeg leser en skuffende oppgave, tenker jeg: «Skulle ønske du hadde kjørt dette noen runder i en KI-modell først».
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Du merker sikkert også, som meg, at det stadig dukker opp overskrifter om kunstig intelligens (KI). De fleste er negative: Studenter kan jukse, vi kan bli late, og vi står visstnok på randen av et akademisk sammenbrudd.
Jeg har talt og omtrent to tredjedeler av KI-sakene i Khrono er negativt vinklet. Dette er en snodig slagside, gitt vårt nåværende utgangspunkt. Alle har nå tilgang til en toppkompetent ekspert som aldri blir lei av dine dumme spørsmål, og som svarer døgnet rundt.
Tidligere var dette forbeholdt en liten elite med personlig tilgang til toppforskere eller veiledere. Nå er det allemannseie.
Poenget er ikke at kritikerne tar feil. Alt det negative er reelt: Ja, man kan jukse. Ja, man kan bli lat. Ja, språkmodellene kan ta helt feil og sende deg på villspor.
Men samtidig er dette et teknologisk sprang uten sidestykke. Det er ingen tvil om at de nyeste modellene kan hjelpe deg å skrive bedre, finner litteratur mer effektivt, og får dypere forståelse. Og hver gang jeg leser en skuffende oppgave, tenker jeg: «Skulle ønske du hadde kjørt dette noen runder i en KI-modell først». Det samme gjelder som regel overordnet forståelse for en tematikk.
Jeg skulle ønske mine studenter snakket mer med KI om sine eksamensspørsmål.
Det kanskje aller viktigste med KI er at det kan gjøre læring til en aktiv prosess. En bok eller en forelesning på YouTube lar deg ikke teste kunnskapen din. Du kan ikke sjekke om du har forstått riktig, eller få en skreddersydd forklaring når du står fast.
Aktiv læring er fundamentet for effektiv læring, og nå kan vi realisere dette uten å bekymre oss for ressurser. Tenk å kunne spørre en verdensledende ekspert: Har jeg forstått dette riktig …
Og det stopper ikke ved studentene. Jeg har selv oppdaget hvor kraftfullt KI er i min egen forskningsprosess. Selv om jeg er ekspert på mitt felt står jeg ofte fast, som nylig hvor jeg hadde jeg et resultat jeg ikke klarte å tolke.
Tidligere ville det aldri falt meg inn å spørre KI. Modellene har rett og slett ikke vært gode nok. Men med den nyeste modellen til OpenAI la jeg inn tallene mine og ventet i spenning. Til min store overraskelse kom den tilbake med refleksjoner og tolkninger jeg aldri hadde tenkt på selv.
Resultatet ble en mye bedre forskningsartikkel og en surrealistisk erfaring for undertegnende.
Det jeg ofte legger merke til, er at de som er aller mest kritiske til KI sjelden har prøvd å bruke det aktivt i sin egen forsknings- eller læringsprosess. Jeg er ganske sikker på at mye av skepsisen ville stilnet, og at entusiasmen ville vokst, dersom de faktisk tok verktøyene i bruk selv.
Det er velkjent at det alltid har vært kulere å være kritisk til ny teknologi. Steven Pinker kaller det en «pessimismebias»: Den som maler i mørke dystre farger, fremstår som klok og reflektert.
Den som er entusiast, blir mistenkt for å være naiv og på lag med «big tech». Men i mellomtiden sitter vi altså her med et pedagogisk mirakel i fanget. Og mange vegrer seg fortsatt for å bruke det.
Og for ordens skyld: KI drevet forskning har allerede stått bak nobelprisvinnende forskning i matematikk, biologi, medisin, kjemi og flere andre felt. Det er ganske sikkert vårt beste håp for å kurere sykdommer, løse klimakrisen og skape velstand på tvers av landegrenser.
Så, kjære kolleger og studenter: Du må bruke KI mye mer. Ikke for å slippe unna arbeidet, men for å gjøre arbeidet ditt bedre!
