Debatt ● Vidar Luth-Hanssen og Arild Raaheim
Kognitiv anstrengelse som kjernen i livslang læring
Bruk av standardiserte, kommersielle KI-løsninger som ikke er innlemmet i en pedagogisk plan, kan skape distanse snarere enn forståelse. Men KI kan også bli en medspiller for studentene.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
I en sak i Khrono nylig, peker Sten Ludvigsen på en vesentlig utfordring i dagens utdanning. Hvis kunstig intelligens gjør det mulig å hoppe over det tunge tankearbeidet, risikerer vi å miste selve kjernen i læring — den kognitive anstrengelsen.
Pedagogiske tradisjoner — enten vi snakker om voksenpedagogikk (andragogikk) i fagskolen eller mer forsknings- og akademisk orienterte læringsformer ved universiteter og høgskoler — understreker at læring bygger på erfaring, motivasjon og evnen til å koble teori til praksis.
Dersom KI kun brukes til å levere raske svar, kan denne prosessen undergraves, og studentene risikerer å bli passive mottakere fremfor aktive medskaper av kunnskap.
Erfaring fra utdanningsfeltet peker på at studenter lærer best når de tar ansvar for egen læring, får velge metoder som passer deres behov, og kan anvende ny kunnskap i praksisnære eller forskningsnære situasjoner. Derfor er det avgjørende å tilby et bredt «buffébord» av læringsressurser — støttet av klare rammer, tydelig undervisningsledelse og solid teknisk infrastruktur.
Et slikt mangfold gir rom for både differensiering og mestring, og bidrar til at studentene utvikler ferdigheter som etterspørres i både yrkesfaglige og akademiske kontekster.
Studentaktiv læring peker på en vei ut av fellen der KI svekker læringsprosessen. Når studenter deltar i aktiviteter som refleksjonsnotater, casestudier, forskningsprosjekter, medstudentvurdering eller praksisnære miniprosjekter, må de reflektere, argumentere og anvende kunnskap.
I slike sammenhenger kan kunstig intelligens fungere som en verdifull læringspartner — en kilde til formative tilbakemeldinger, et verktøy for simulering av realistiske situasjoner, eller en samtalepartner som stiller oppfølgingsspørsmål og korrigerer misforståelser.
Brukt på denne måten blir KI ikke en snarvei som fjerner den kognitive anstrengelsen, men er et redskap som forsterker den, ved å utfordre studentene til å tenke grundigere, reflektere dypere og teste egne ideer.
For at kunstig intelligens skal fremme læring, må den inngå som en integrert og instruert del av undervisningsdesignet, med underviseren i en aktiv styringsrolle. Det innebærer at undervisere utvikler og tilpasser KI-verktøy slik at de støtter læringsmålene, ivaretar studentenes behov og er faglig kvalitetssikret.
Bruk av standardiserte, kommersielle KI-løsninger som ikke er innlemmet i en pedagogisk plan, kan derimot skape distanse snarere enn forståelse, og papegøyelæring snarere enn dybdelæring.
Slike systemer leverer gjerne raske svar, men uten garanti for faglig relevans, presisjon eller faglig progresjon.
Riktig brukt kan KI bidra til å fordele roller på nye måter i læringsmiljøet. Underviseren får en mer veiledende og orkestrerende funksjon, mens KI kan overta rutinepregede oppgaver og frigjøre tid til mer tilpasset oppfølging.
Studentene får på sin side en ny medspiller — en KI-assistent som er integrert i læringsdesignet og utviklet med tanke på deres læringssituasjon.
Når teknologien brukes på denne måten, støtter den studentenes selvregulering, motivasjon og eierskap til egen læring.
Ludvigsen sitt poeng blir dermed tydelig. Kunstig intelligens kan enten svekke eller styrke læringen, avhengig av hvordan den brukes. I høyere utdanning — enten det gjelder fagskoler, høgskoler eller universiteter — må KI alltid inngå i opplegg som fremmer eierskap, engasjement og dybdeforståelse.
Det er gjennom kombinasjonen av KI som støtte og kognitiv anstrengelse som drivkraft at vi kan virkeliggjøre målet om livslang og meningsfull læring.
