Debatt ● Breivik, Rokseth, Alsos og Varagnolo
Universitetets død og gjenoppstandelse i KI-alderen
Universitetene står ved et veiskille. Enten reduseres de til portvakter for et system på vei ut, eller så blir de navigatører i et nytt kunnskapslandskap. Fortsetter vi å sile, taper vi kraft. Velger vi å navigere, kan vi gjenoppstå sterkere enn noen gang.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
En stille formiddag på campus. En forelesningssal som en gang var full, står nesten tom. En håndfull studenter sitter spredt, blikket veksler mellom laptopen og telefonen. På pultene ligger pensumbøker som ikke er åpnet.
Resten av kullet er hjemme: De ser på strømmer fra verdens beste forelesere, får oppgaver løst av KI-modeller og får personlig veiledning av algoritmer som kjenner læringsstilen deres bedre enn de selv.
Universitetet er ikke lenger den eneste porten til kunnskap. Den gamle logikken — å sile, teste og akkreditere — har mistet grepet. Dette er øyeblikket vi innser at vi ikke kan vinne på å være en bedre bok, et bedre bibliotek eller et bedre oppslagsverk.
Men i stillheten ligger også et valg.
Vi kan dø som institusjon, sakte visket bort av irrelevans. Eller vi kan gjenoppstå, ikke som portvakt til kunnskap, men som fasilitator for en ny type læring: En kontinuerlig spiral av resonans, refleksjon og handling, der menneskelig nærvær og kollektiv intelligens er selve kjernen.
Mye av diskusjonen handler i dag om å legge KI som et vedlegg til eksisterende strukturer: Et par nye kurs, oppdaterte slides, noen justeringer i vurderingsskjemaer.
Men å møte KI på den måten er som å prøve å feste en jetmotor på en hestekjerre: Du får kanskje litt mer fart, men du har fortsatt en kjerre.
Når avanserte KI-systemer kan levere skreddersydde læringsløp, umiddelbar tilbakemelding og dypt faglig innhold til enhver med en skjerm, er spørsmålet ikke om folk velger det fremfor dagens utdanningsmodell, men når.
Konsekvensen er klar: En stille død for universitetet, tomme korridorer og tap av samfunnsmandat. Og dette skjer ikke om ti år. Det skjer nå.
Vi kan velge en annen vei. Vi kan gå fra å sile til å navigere: Fra å teste ferdige produkter i kunstige settinger til å hjelpe studenter å manøvrere i komplekse, virkelige situasjoner.
Kjernen er læringsspiralen og dens gjentagende faser:
- Prompt literacy — stille klare og meningsfulle spørsmål.
- Resonans — oppgaven treffer og skaper engasjement.
- Resonnering — idéene testes og bearbeides.
- Harmoni — innsikt integreres og brukes i ny kontekst.
- Ny prompt — neste spørsmål åpner en ny spiral.
Dette kaller vi resonanspedagogikk: Læring som både føles meningsfull og bygger dømmekraft, nysgjerrighet og samarbeidsevne.
Her er læreren ikke lenger bare den som leverer svar, men navigatøren i spiralen — den som setter retning, designer kontekster og holder kursen mot dypere forståelse. KI er ikke en erstatning, men en resonanspartner som speiler, utfordrer og forsterker læringsøyeblikkene.
Problemet med dagens system er at det ofte etterlater studenter med kognitiv gjeld: Kunnskap som ser ut som forståelse, men som ikke er forankret i dybde eller eierskap. Læringsspiralen kan være mekanismen som hjelper oss å betale ned denne gjelden, fordi den kobler teori til handling og sikrer at innsikt faktisk eies, brukes og forvandles til dømmekraft.
Vi ser allerede hvordan dette kan fungere i praksis. Våren 2026 får studentene i grunnkurs reguleringsteknikk i oppgave å styre en selvkjørende ferge trygt gjennom et smalt sund med varierende strømforhold. KI gir simuleringer som utfordrer antakelsene deres. Noen oppdager at fergen kan kjøre på skrå for å spare energi — noe ingen hadde vurdert. Sammen med lærer og medstudenter tester de løsningen i en digital tvilling.
Etter én uke har de ikke bare lært om regulatorer og modellering, men opplevd hvordan teori, praksis, KI og menneskelig dømmekraft kan smelte sammen.
Eller ta kjemi: I dag pugger mange studenter det periodiske system. I en læringsspiral kan en student i stedet spørre hvorfor kalium er mer reaktivt enn natrium. KI visualiserer elektronbanene og kobler det til praktiske eksempler. Studentene diskuterer i grupper, tester hypoteser i en virtuell simulering og opplever resonans når innsikten faller på plass. Neste prompt kan være: «Hvordan påvirker dette valg av materialer i elbilbatterier?» — og spiralen fortsetter på et nytt nivå.
På avansert nivå ser vi det samme: En masterstudent i marin kybernetikk bruker KI til å simulere designvalg for et autonomt fartøy. Underveis oppstår en konflikt mellom energieffektivitet og sikkerhet. Studenten dokumenterer diskusjonene med KI, forklarer hvorfor noen forslag forkastes og tester to alternativer i simulator. I miniforsvaret diskuterer hun ikke bare sluttresultatet, men hele beslutningsprosessen, med styrker, svakheter og neste steg. Her vurderes dømmekraft og evne til å navigere i det ukjente like høyt som det tekniske produktet.
Valget vi tar i dag avgjør om universitetet får en ny vår, eller blir et minne om hvordan vi en gang lærte.
Og kanskje er det beste bildet på dette noe helt annet enn undervisning: Nylig gjorde det norske progmetal-bandet Leprous en tolking av A-has klassiker Take On Me i en live-innspilling. To tilsynelatende ulike verdener smeltet sammen til noe som både var gjenkjennelig og helt nytt. Det var intenst, levende og umulig å ikke bli revet med.
Akkurat slik kan utdanning føles når vi tar spranget fra lineær formidling til læringsspiraler.
Når vi kombinerer det beste av faglig tradisjon med KI som resonanspartner, kan vi skape opplevelser som ikke bare overføres, men transformeres.
Som når et progressivt metalband tar en ikonisk poplåt og forvandler den til noe helt nytt — og du plutselig føler musikken på en måte du aldri har gjort før — kan vi i utdanning mikse tilsynelatende ulike sjangre. KI, pedagogikk, menneskelig dømmekraft og læringsspiraler er som instrumenter fra forskjellige verdener, men satt sammen kan de skape en resonans som ingen av dem klarer alene.
Det er her gjenoppstandelsen skjer: I krysningen, i det uventede, i motet til å blande.
Dette er øyeblikket. Vi kan la KI være et nytt vedlegg til gamle planer, eller vi kan bygge planene på nytt, med læringsspiralen som kjerne og resonanspedagogikken som kompass.
Politikere, fagfolk og studenter: Dere holder alle et stykke av denne fremtiden i hendene. Ikke vent på den perfekte strategien eller på at alle er enige. Begynn med de første spiralsyklusene i egne fag, egne rom, egne møter.
For hvert spørsmål vi tør å stille sammen — og hvert svar vi utforsker i fellesskap — bygger vi den gjenoppstandelsen høyere utdanning trenger.
KI vil ikke vente på oss. Men den kan vente med oss, hvis vi setter retningen nå.
Valget vi tar i dag avgjør om universitetet får en ny vår, eller blir et minne om hvordan vi en gang lærte.
Norge har en unik sjanse til å gå foran. Vi kan bli det første landet i verden som fullt ut integrerer læringsspiraler og resonanspedagogikk i kjernen av utdanning.
Hvis vi tør å gripe muligheten, kan vi skape et universitet som ikke bare overlever KI, men som blomstrer med den — til inspirasjon for hele verden.
