Kan vi snakke om læring — på nytt?

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

I sommer bestilte vi overnatting og opplevelser i Italia via en app. Kommunikasjonen gikk sømløst, på tvers av språk og kulturer. Kunstig intelligens var en usynlig, men avgjørende faktor for at vi fant frem til nydelige steder å bo, dro på guidet sykkeltur, og laget pasta fra bunnen sammen med lokale. 

Det fikk meg til å tenke: Hva er det meningsfullt å lære når teknologi gjør det sømløse mulig — og det komplekse enkelt?

Utdanningssektoren er preget av diskusjoner som handle om hvordan vi skal «håndtere» (og kontrollere) kunstig intelligens (ofte med fokus på chatbots som ChatGPT): Vi må hindre fusk, regulere bruk, sikre kvalitet og løse etiske problemstillinger. 

UNDERSØKELSE

Halvparten av studentene bruker KI ukentlig. — Mye cowboy

Men debatten er også på vei inn i nye felt, som utvider perspektiver og leder mot spørsmål som: Hva skjer med vårt syn på kunnskap, ferdigheter og kompetanse i møte med språkmodeller og generativ KI?

Et lite tankeeksperiment: Hvis vi ser for oss at kunstig intelligens og maskinlæring kan fungere som et speil, eller kanskje snarere som et forstørrelsesglass, på våre eksisterende forståelser av læring, hva skjer da?

Når maskiner lærer, handler det om statistisk mønstergjenkjenning i enorme datasett. Når mennesker lærer, kan det beskrives — på en veldig forenklet måte — for eksempel slik: om å utvikle forståelse, ferdigheter og dømmekraft i møte med verden, samfunn, eget liv og andre mennesker. 

Til tross for disse ulike utgangspunktene, er det slående likheter mellom resultatene fra en chatbot og det vi definerer som måloppnåelser for (opp)læring på ulike nivå. Har vi skapt et utdanningssystem der læring reduseres til det målbare, det formulerbare, det språklig logiske — har vi definert oss selv inn i et hjørne som læringsmaskiner?

Store språkmodeller er bygget på — nettopp — språklig logikk. Men språket er aldri nøytralt. Holbergprisvinner Spivak reflekterer over måten vi «oversetter» verden på som en form for intellektuell kolonialisme: Noen stemmer veier tyngre enn andre. Kanskje kan dette også overføres til hvordan vi former, og formes av, teknologi og hverandre i ulike utdanningsrom. 

Det finnes mange skrekkeksempler på maskiners læringsbias. Men læringsskjevheter gjelder også mennesker, både historisk, kulturelt og sosialt. 

Vi kan utforske dette videre, og ta valg knyttet til problemstillinger som: Vil vi (u)bevisst videreføre etablerte oppfatninger av hva som er «viktig og «gyldig» kunnskap? Eller kan kunstig intelligens frigjøre tid til det som ikke lar seg automatisere — som evner til å navigere i kompleksitet og håndtere «uløselige» problemstillinger i en uforutsigbar verden?

Debatt ● Kristin Hagemann

Om menneske­språk og språk­teknologi

Kritisk refleksjon har lenge vært et ideal i høyere utdanning. Men hva betyr det egentlig å reflektere kritisk i møte med kunstig intelligens?

Når kritisk refleksjon blir et mål i seg selv, risikerer vi å glemme at dens verdi ligger i muligheten til å utfordre det vi tar for gitt. 

Kanskje er det nettopp nå vi kan rette det kritiske blikket mot våre egne læringsidealer — og spørre om de fortsatt gir mening i en virkelighet der både kunnskap, språk og samhandling er i endring. Møtet med kunstig intelligens gjør ikke kritisk refleksjon irrelevant — tvert imot: det åpner for å reflektere over refleksjonen selv. 

Som utdanner og forsker i høyere utdanning møter jeg daglig studenter og kolleger i både fysiske og digitale rom. Jeg ser på læring noe som foregår i samspill: når vi tør å stille spørsmål, prøve og feile, diskutere (og være både uenige og samstemte), dele ideer og være kreative sammen. 

KI-juks

Gjeninnfører muntlige og håndskrevne eksamener for å unngå KI-juks

I mitt fagfelt, musikkpedagogikk, skjer læringen også gjennom kropp, lyd, emosjoner og relasjoner som kan bevege seg utover språk og tekst. Dette er læringsprosesser som vanskelig lar seg redusere inn i forhåndsbestemte format.

Men jeg ser også hvordan vurderingsformer og hierarkiske strukturer i akademia påvirker bredden av mulige læringssamspill. Terskelen for å stille de «dumme spørsmålene» kan oppleves som lavere når studentene svetter over eksamensoppgaver med chatboten et klikk unna. 

Så: Hva om teknologien blir en læringsmedspiller? Hva om eksamensformatet inviterer til samtale, samarbeid, læringserfaringer og nysgjerrighet? 

Det innebærer at jeg må tilrettelegge veiledning, oppgaver og eksamen til å inkludere en slik utvikling. Ikke minst må jeg legge til rette for at studentene kan oppleve læringsprosessen som like relevant, gøy og interessant som jeg gjør.

kunstig intelligens

Studie: Studenter fikk bedre karakterer etter ChatGPT. Hjalp særlig svake studenter

Vi har nå en mulighet. Ikke bare til å kontrollere eller tilpasse oss kunstig intelligens, men til å sammen forme hvordan pedagogiske praksiser videreutvikles. Det forutsetter at vi også utfordrer oss selv til å diskutere hva som er verdifull kunnskap og kompetanse. 

Hvilke ferdigheter trenger vi i en verden i rask endring? Hvordan skaper vi læringsmiljøer som gir rom for samrefleksjon, undring, mot og mening? Skal vi «lære å bruke verktøyene» — eller skal vi lære å forstå, utfordre, og tenke nytt om læring i samspill med kunstig intelligens?

For meg handler læring om mer enn å mestre teknologiske redskaper. Det er å delta i ulike læringssamspill, være nysgjerrig, stille spørsmål og kjenne at det vi lærer betyr noe — for oss selv, for andre og for verden vi er en del av.

Debatt ● Kenth-Arne Hansson

Hvor var KI-ekspertene før det smalt?