Fyrer løs mot rapport om forskning ved universiteter og høgskoler

I en ny rapport beskriver Oslo Economics og Nifu at universiteter og høgskoler samla sett over tid har redusert sine utgifter til forskning. Forskerne beskriver en utvikling der det over tid har vært en vridning av midler fra de eldste universitetene til de nye. 

Nå møter deler av innholdet i rapporten sterk kritikk. Rapporten er laget på oppdrag fra Forskningsrådet. 

Les hele rapporten her.

— Det er alvorlig at det er mindre midler til forskning, men for at diskusjonen skal bli god må vi ha analyser som gir et korrekt bilde, sier Christen Krogh til Khrono. Han er rektor ved OsloMet.

økonomi

Rapport: Dårligere økonomi gir mindre forskning ved universiteter og høgskoler

— Vesentlige feil og mangler

— Mindre midler til forskning er alvorlig, men rapporten har vesentlige feil og mangler. Samlet sett fører det til at rapporten gir et skjevt bilde, og at sentrale konklusjoner ikke er godt begrunnet og i enkelte tilfeller er direkte feil, sier Krogh.

— Særlig alvorlig er dette når det gjelder analyser av hvor mye forskning man får per krone på ulike universiteter, samt prognosene knyttet til framtidig utvikling av antall studenter, legger han til.

Krogh har skrevet et debattinnlegg om rapporten.

Krogh trekker fram at rapporten hevder at de eldste universitetene (NTNU, UiO, UiB, UiT og NMBU) får «mer forskning ut av hver krone i driftskostnader enn andre kategorier, målt ved publikasjonspoeng». 

— Rapportens spekulasjoner og til dels konklusjoner om at enkelte universiteter er mer effektive i å omsette tildelte midler til forskning enn andre hviler på urimelige forutsetninger, sier Krogh. 

Der feilen oppstår mener Krogh er ved at rapporten legger til grunn institusjonenes totale driftskostnader. 

— Det betyr at analysen tar utgangspunkt i bevilgninger og kostnader som omfatter både utdanning og forskning. Det innebærer at det regnestykket dokumenterer, er at noen universiteter i utgangspunktet får tildelt mer penger til FoU enn andre. Det sier ingenting om hvor mye forskning man får ut av hver forskningskrone, sier Krogh.

— Bevilgning varierer betydelig

Størrelsen på utdanningsoppdraget varierer betydelig mellom institusjonene skriver Krogh.

Han trekker fram som eksempel at OsloMet i 2024 hadde 23.149 registrerte studenter og Universitetet i Bergen 20.451, ifølge DBH. I samme år var tildelingen fra Kunnskapsdepartementet til UiB på om lag 4,30 milliarder, og bevilgningen til OsloMet 3,06 mrd. 

«Med andre ord hadde OsloMet om lag 2700 flere studenter og mottok en tildeling som var omtrent 1,24 milliarder lavere. Det sier seg selv at OsloMet bruker en større andel av den totale bevilgningen til utdanning, og dermed har en mindre del til FoU. Når man ser publikasjonspoeng i forhold til totale driftskostnader er det (heldigvis) sånn at de som får tildelt en større andel til FoU forsker mer enn andre. Noe annet ville vært oppsiktsvekkende. Men dette sier ikke noe om hvor mye forskning de ulike institusjonene får ut av hver forskningskrone. Da må man se på hvor stor andel av tildelingen som brukes til FoU», heter det i kronikken til Krogh.

Han mener en riktigere måte å analysere forskningseffektivitet på, ville være å skille ut den delen av den totale tildelingen som står til rådighet for forskning, for eksempel ved å trekke fra en standard kostnad per student. 

«Med rimelige antagelser om en slik kostnad vil for eksempel OsloMet, UiS og UiA ha en kostnad per publikasjonspoeng som er vesentlig lavere enn for de eldste universitetene. Med andre ord, motsatt av hva rapporten konkluderer med. Alternativt kan man bruke SSBs oversikt over FoU-utgifter per institusjon, som ville gitt tilsvarende bilde», skriver Krogh.

— Skjevfordeling over tid

Rektor ved Universitetet i Bergen (UiB), Margareth Hagen, kjenner seg ikke igjen i Kroghs beskrivelser.

— Bildet som kommer frem i denne rapporten stemmer helt med de vurderingene som vi har kommunisert om skjevfordeling av midler i sektoren over tid, og som har rammet forskningen og gått utover de forskningstunge universitetene. Dette er en varslet utvikling, sier Hagen til Khrono.

Hun mener rapporten gir en god analyse av situasjonen. 

— Jeg er uenig i premissene for Kroghs resonnement. Når man prøver å sammenligne totalbudsjetter mellom institusjoner, må man også ta høyde for at oppdrag og fagprofil er svært forskjellig. UiBs budsjett inkluderer for eksempel bevilgning til et lovfestet ansvar for museumsvirksomheten og en enorm faglig bredde, sier Hagen. 

Hagen trekker fram at et forskningsuniversitet med stor faglig bredde, infrastrukturtunge fag og for eksempel museumsvirksomhet, også har behov for mer areal per student enn institusjoner med en annen profil. 

— En studieplass er ikke et entydig begrep. Det er ulike finansieringer knyttet til de ulike studieprogrammene. Vi har også ansvar for små fag som har lavt rekrutteringsgrunnlag, men må opprettholdes i en nasjonal kunnskapsberedskap selv om de isolert ikke er økonomisk bærekraftige. Derfor er det svært mange saklige argumenter for at de mindre forskningstunge, og mer profesjonstunge, universitetene og høgskolene faktisk har en lavere standard kostnad per student enn de forskningstunge institusjonene, sier Hagen.

— Kunnskap har blitt en salderingspost

— Alle er enige om at universiteter og høgskoler til sammen bruker mindre penger på forskning. Hva tenker du om en slik utvikling? 

— Etter statsbudsjettet i 2024 skrev jeg i Khrono at kunnskap er blitt en salderingspost på statsbudsjettet og at det er manglende ambisjoner for norsk forskning som er vanskelig å forstå. Det er også verdt å ha i mente at innretningen på den nye finansieringsmodellen vekter utdanning langt tyngre enn forskning, sier Hagen.

— Hva er det verste med at forskningsaktiviteten ved universiteter og høgskoler går ned? 

— Universitetenes forskning skal ta ansvar for det langsiktige, for forvaltningen av kunnskapen i en stor bredde og tyngde. Det verste er at Norge går glipp av avgjørende kunnskap og forskningsmiljøer som er nødvendige for at vi som land skal kunne møte globale og nasjonale utfordringer med et nødvendig kunnskapsgrunnlag. Dette handler om å investere langsiktig i forskning for å møte både kjente og ukjente utfordringer og kompetansebehov, sier Hagen.

Khrono har vært i kontakt med konsulentene bak rapporten med spørsmål om Kroghs kritikk. De har ikke hatt anledning til å besvare spørsmålene ennå.