Rapport med vesentlige feilslutninger

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Forskningsrådet publiserte 26. januar en rapport som analyserer utviklingen av de økonomiske rammene for universitets- og høgskolesektoren (UH-sektoren) de siste årene. Rapporten er utarbeidet av Oslo Economics sammen med NIFU.

Rapporten dokumenterer en utvikling de siste årene som har vært krevende for UH-sektoren, med lav inntektsvekst og økende kostnader. Og den fokuserer særlig på hvilke konsekvenser dette har for sektorens forskning. Det er positivt at Forskningsrådet gjennom rapporten vil bidra til en mer kunnskapsbasert politikk for forskning og høyere utdanning.

Rapporten har imidlertid vesentlige feil og mangler. Samlet sett fører det til at rapporten gir et skjevt bilde, og at sentrale konklusjoner ikke er godt begrunnet og i enkelte tilfeller er direkte feil. 

LENKE TIL SAK

Særlig alvorlig er dette når det gjelder analyser av hvor mye forskning en får pr. krone på ulike universitet, samt prognosene knyttet til framtidig utvikling av antall studenter.

Forskningen har fått trangere vilkår nasjonalt sett. Rapporten dokumenterer at reduserte rammer for universiteter med størst forskningsvolum har ført til kutt i forskningsvirksomheten som er større enn veksten en del andre universiteter har hatt. Rapporten viser også gjennom kvalitative analyser hvilke utfordringer institusjonene står i for å utvikle forskningsvirksomheten når rammene blir trangere. Dette er viktig innsikt.

Feilslutningen oppstår ved påstander om effektivitet. 

Økonomi

Stritt år i vente for høg­skoler og universiteter: — Tøft på mange fronter

Rapporten hevder at det de kaller universitetsgruppe 1 (NTNU, UiO, UiB, UiT og NMBU) får «mer forskning ut av hver krone i driftskostnader enn andre kategorier, målt ved publikasjonspoeng» (rapporten side 18). Rapporten legger til grunn de ulike UH-institusjonenes totale driftskostnader. Det betyr at analysen tar utgangspunkt i bevilgninger og kostnader som omfatter både utdanning og forskning. 

Det innebærer at det regnestykket dokumenterer er at noen universiteter i utgangspunktet får tildelt mer penger til FoU enn andre, det sier ingenting om hvor mye forskning man får ut av hver forskningskrone. 

La oss forklare:

Bevilgningene til utdanning varierer betydelig mellom de ulike universitetene. For eksempel hadde OsloMet i 2024 23 149 registrerte studenter og Universitetet i Bergen 20 451 ifølge DBH. I samme år var tildelingen fra KD til UiB på om lag 4,30 mrd., og bevilgningen til OsloMet 3,06 mrd. 

Med andre ord hadde OsloMet om lag 2700 flere studenter og mottok en tildeling som var omtrent 1,24 mrd. lavere. Det sier seg selv at OsloMet bruker en større andel av den totale bevilgningen til utdanning, og dermed har en mindre del til FoU. Når man ser publikasjonspoeng i forhold til totale driftskostnader er det (heldigvis) sånn at de som får tildelt en større andel til FoU forsker mer enn andre. Noe annet ville vært oppsiktsvekkende. 

Men dette sier ikke noe om hvor mye forskning de ulike institusjonene får ut av hver forskningskrone. Da må man se på hvor stor andel av tildelingen som brukes til FoU.

kontaktkonferansen

Reagerer på statsrådens svar: — Alltid «kan ikke bruke mer»

Rapportens spekulasjoner og til dels konklusjoner om at universiteter i det de kaller universitetsgruppe 1 er mer effektive i å omsette tildelte midler til forskning enn andre hviler dermed på urimelige forutsetninger. Gjentagelsen i rapportens sammendrag blir derfor misvisende (vår understreking): «Dette er institusjonene med høyest utgifter til FoU og mest forskning per krone»)

En riktigere måte å analysere forskningseffektivitet på, ville være å skille ut den delen av den totale tildelingen som står til rådighet for forskning, for eksempel ved å trekke fra en standard kostnad pr. student. 

Med rimelige antagelser om en slik kostnad vil for eksempel OsloMet, UiS og UiA har en kostnad pr. publikasjonspoeng som er vesentlig lavere enn for universitetsgruppe 1. Med andre ord motsatt av hva rapporten konkluderer med. Alternativ kan man bruke SSBs oversikt over FoU-utgifter per institusjon, som ville gitt tilsvarende bilde.

kontaktkonferansen

Statsråd Aasland: — Ja, det blir mer styring

Prognosene om studentutvikling er rapportens andre svake punkt. 

Rapportens utgangspunkt er at dette avhenger av hvor mange som er i studiealder og andelen av disse som vil komme til å ta høyere utdanning (studietilbøyelighet). Rapporten antar så at studietilbøyeligheten i årene framover vil ligge på dagens nivå, og at antallet studenter vil gå ned som følge av at antallet personer i studiealder går ned.

Vi stiller oss spørrende til antagelsen om at studietilbøyeligheten flater ut. Regjeringen kan selvfølgelig velge å redusere antall studieplasser, med det resultatet at antallet studenter faller. 

Men det er i så fall ut fra et politisk mål, ikke en funksjon av antall unge og deres tilbøyelighet til å studere, eller samfunnets behov for kompetanse.

Politikk

Erna Solberg tror taket er nådd for antall studenter

OsloMet har ambisjon om å øke både antallet og andelen studenter fra de deler av befolkningen som tradisjonelt ikke har tatt høyere utdanning. Dette vil tjene både regionens og landets behov for kvalifisert arbeidskraft i årene framover, og vil dessuten kunne bidra til sosial utjevning. 

Uansett synes rapportens antagelse om at studietilbøyeligheten skal være som i 2024 dårlig begrunnet. Det snarere rimelig å anta at med dagens nivå vil vi oppleve en knapphet på kompetanse i årene framover.

Et godt kunnskapsgrunnlag er viktig for klok politikkutforming. 

Denne rapporten inneholder dessverre noen mangelfulle eller feilaktige beskrivelser som fører til enkelte feilslutninger. Det vil være svært uheldig dersom disse legges til grunn for framtidig politikkutforming.

Debatt ● Christen Krogh og Tanja Storsul

Landet som visste for lite