Debatt ● Morten Breivik
Supergenerasjonen: Når mørket egentlig peker mot lyset
Studentenes oppgavetekster beskrives som mørke og håpløse. Eksperter sier «det går til helvete». Men kanskje ser vi det fra feil perspektiv.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Retorikkprofessor Kjell Terje Ringdal forteller hvordan sensorer sitter med tekster så tunge og fulle av uro at de må ta pauser. Psykolog Svein Øverland sier så rett ut at: «Jeg tror det går til helvete, og at det er for seint å snu.»
Jeg har også kjent på mørket — på følelsen av å miste mening, av å stå fast og ikke se noen vei videre. Når du har kjent det på kroppen, vet du hvor tungt det kan føles.
Men du vet også at mørket ikke betyr at alt er slutt. Det betyr at noe nytt kan begynne.
For mørket de unge beskriver er ikke et tegn på svakhet. Det er et symptom på en brytningstid. De presses inn i strukturer som hører hjemme i et annet århundre, og mangler et språk for å uttrykke hva de egentlig trenger. Derfor blir tekstene dystre.
Men de er egentlig en varsellampe — et signal om at det gamle er i ferd med å rakne, og at noe nytt står klart til å vokse fram.
Dagens unge er vant til å navigere i lys, fellesskap og åpenhet. De er rastløse i gamle rammer, men blomstrer når de får samarbeide, skape og dele. Der vi voksne blir blendet og snur oss bort når flomlyset skrus på, står de unge midt i det og vil inn i lyset.
Likevel holder vi dem fast i gårsdagens systemer: Pugging, kontroll og byråkratiske ritualer. Strukturer som en gang var nyttige, men som i dag virker som filtre som stenger lyset ute. Resultatet blir meningsløshet og ensomhet.
Jeg kaller dem Supergenerasjonen. Ikke fordi de er feilfrie, men fordi de bærer antenner vi voksne ikke hadde. De er følsomme, empatiske, samarbeidsorienterte og digitale på en måte som gir dem naturlig kraft. Det som ser ut som «uro» eller «diagnoser» i industrisamfunnets rammer, kan bli superkrefter i en verden der kreativitet, abduksjon og mønsterkoblinger er nøkkelen.
Mange frykter at kunstig intelligens vil gjøre studentene til papegøyer, som bare gjentar uten å forstå. Men er det ikke nettopp det dagens systemer allerede gjør? Forelesninger, pugging og standardiserte prøver trener studenter til å reprodusere, ikke skape. Så det mange frykter at KI skal gjøre, det gjør universitetene allerede.
Dagens unge er vant til å navigere i lys, fellesskap og åpenhet. De er rastløse i gamle rammer, men blomstrer når de får samarbeide, skape og dele.
KI kan derimot håndtere repetisjon, standardisering og fortidens mønstre på et øyeblikk — og dermed frigjøre tid og energi til læringsspiraler der kreativitet, forståelse og fellesskap står i sentrum.
For fellesskap er ikke et tillegg til læring — det er læring. Når vi jobber sammen, ler sammen og skaper sammen, forsterker vi hverandres energi. Da oppstår resonans. Og resonans er selve motgiften mot mørket.
Se for deg en studentgruppe ved NTNU. I dag kan de bruke uker på å finne ut hvordan de skal starte et prosjekt: Hvem har gjort noe lignende, hvilke data finnes, hvem kan de samarbeide med? Med KI kan de på minutter få en oversikt: «Her er fem prosjekter som ligner, her er datasettene som er åpne, og her er tre fagmiljøer i Europa som jobber med akkurat dette.» Og i stedet for å sitte alene en sen kveld, kan de møtes neste dag, le sammen og begynne å bygge.
Eller ta en liten kommune på Vestlandet som vil teste en ny bussrute. I dag tar det måneder med rapporter, møter og venting. Med KI kan de ansatte se hvor folk faktisk reiser i sanntid, simulere alternative ruter digitalt samme uke, og invitere innbyggerne til å gi tilbakemelding i en app. På få dager har de en løsning — og i prosessen har ansatte og innbyggere opplevd både fellesskap og medskaping.
Eller et forskningsmiljø som vil angripe en stor samfunnsutfordring. I stedet for å bruke måneder på å lete i databaser, kan KI koble forskere på tvers av fag og landegrenser og foreslå samarbeid som aldri ville oppstått ellers. Plutselig blir det ikke bare et forskningsprosjekt — men et globalt fellesskap.
Og se på kulturen: Unge musikere, kunstnere og spillutviklere bygger digitale fellesskap på tvers av byer og land. De skaper musikk sammen i sanntid på hver sin skjerm, deler kunst globalt før den henger på et galleri, og utvikler spill som samler millioner utenfor de tradisjonelle institusjonene. Der voksne ser fragmenter og uorden, ser de unge mønstre og muligheter.
Dette er ikke science fiction. Det er eksempler på hva som allerede er mulig. Men bare hvis vi tør å slippe til lys, samarbeid og tillit — og gi ungdommen systemer som resonnerer med dem.
Øverland har rett hvis vi fortsetter å dytte unge inn i systemer som tapper energi og mening. Da vil mørket fortsette, ikke fordi de er svake, men fordi vi voksne og systemene våre filtrerer bort det de er skapt for å stå i. Men han tar feil i at det er for seint å snu.
For: Supergenerasjonen er klar. KI er klar. Lyset er her.
Spørsmålet er om vi voksne tør å gi slipp på de gamle systemene vi mestrer, og i stedet bygge nye strukturer som legger til rette for samarbeid, mening og energiflyt. Hvis vi gjør det, kan vi frigjøre en kraft og en skaperglede vi aldri har sett før.
Da blir ikke dette fortellingen om en tapt generasjon. Da blir det fortellingen om hvordan vi sammen bygget et samfunn der læring, fellesskap og mening er selve grunnmuren. Et samfunn som ikke bare overlevde mørket, men brukte det som springbrett inn i lyset.
For når flomlyset først skrus på, vil vi se at det ikke bare er ungdommen som reiser seg. Det er hele samfunnet som bader i en ny glød — og det er vi voksne som får æren av å slippe det løs.
