Eksplosjon av falsk forskning. Slik jobber de skjulte nettverkene

«Hos oss er det IKKE BILLIG, fordi vi GARANTERER publisering og indeksering 100 %.», står det på nettsiden til 123mi.ru.

Dette er en russisk såkalt artikkelfabrikk som selger forfatterskap på vitenskapelige artikler som allerede er skrevet. Prisene varierer fra noen hundre dollar, til så mye som 5.000 dollar for å få navnet sitt på artikkelen.

En annen i samme bransje, International publisher LLC, slår ublygt fast:

«Vi selger ferdigskrevne manuskripter for publisering i tidsskrifter som er indeksert i Scopus, Clarivate Analytics, Web of Science og andre vitenskapelige databaser.»

En ny studie, publisert i nivå 2-tidsskriftet The Proceedings of the National Academy of Sciences, dokumenterer at det som antas å være falske forskningsartikler, produsert av artikkelfabrikker, vokser raskt. 

Antallet slike artikler som blir publisert dobles rundt hvert halvannet år. 

Artikkelfabrikker selger masseprodusert fabrikkert forskning, eller forskning av svært lav kvalitet. Forskere kan betale store summer for et manus, eller forfatterplass på et manus, de ikke har bidratt på selv.

Veksten i publiseringen av denne type artikler er mye større enn for vitenskapelige artikler generelt, som dobles hvert 15. år. 

Den raske veksten er blant annet drevet av det store publiseringspresset i akademia, mener forskerne. 

Organisert fusk 

Man tenker ofte at forskningsjuks handler om enkeltpersoner – en uærlig forfatter eller en sløv redaktør. Men juks er mer utbredt og mer organisert enn man skulle tro, ifølge studien fra forskerne ved Northwestern University i USA. 

Ved hjelp av enorme datamengder og avanserte nettverks- og statistiske analyser, har forskerne kartlagt et helt økosystem av organisert forskningsfusk.

— Vi ble veldig overrasket over omfanget av artikkelfabrikker, og hvor organiserte de er. Vi ble også sjokkert over å innse at eksisterende mottiltak mot vitenskapelig svindel ikke lenger er tilstrekkelige. Artikkelfabrikkene organiserer seg på en måte som gjør at de ikke blir rammet av mottiltakene, skriver en av forfatterne, førsteamanuensis Thomas Stoeger, til Khrono.

Her er noe av det forskerne fant:

Noen få redaktører har ansvar for svært mange tvilsomme artikler 

Forskerne analyserte flere millioner artikler, hentet fra de største globale vitenskapelige databasene. Ved hjelp av kilder som Retraction Watch, PubPeer og nettfora der «vitenskapelige detektiver» deler funnene sine, identifiserte de nesten 32.000 artikler med klare tegn på å stamme fra artikkelfabrikker.

Forskerne så spesielt på artikler i megatidsskriftet PLOS ONE. Dette oppgir hvem som har vært redaktør for hver enkeltartikkel, noe som gjør analysen lettere. 

Av over 18.000 redaktører, var det 45 som skilte seg ut. De hadde enten godkjent uvanlig mange artikler som senere ble trukket tilbake, eller godkjent uvanlig mange artikler som senere ble flagget på nettstedet PubPeer.

Her er noen slående trekk ved disse 45 redaktørene:

• De hadde vært redaktører for hele 30 prosent av de tilbaketrukne artiklene i PLOS ONE, som tilsvarer over 200 artikler.
• Så mye som halvparten av artiklene de hadde godkjent hadde blitt trukket tilbake. Begrunnelsene var nesten identiske, og handlet om bekymringer om forfatterskap, interessekonflikter og fagfellevurdering.
• Dessuten hadde over halvparten selv skrevet artikler i PLOS ONE som hadde blitt trukket tilbake.

Nettverksanalyser av publiseringsmønstre mellom disse redaktørene viste at de i stor grad sendte artikler til hverandre, framfor til andre redaktører.

Noen forfattere sendte også artiklene sine uforholdsmessig ofte til disse redaktørene.

Samme mønster ble funnet i tidsskriftet fra forlaget Hindawi, og i konferansepublikasjoner. 

Funnene tyder altså på at noen redaktører og forfattere samarbeider om å få publisert tvilsomme artikler.

tidsskrifter

Ekstrem vekst i publisering: — Pervers forretnings­modell

Fant «partier» med like bilder. Tyder på samarbeid med tidsskrifter

Et kjennetegn ved fabrikkproduserte artikler er at de gjenbruker bilder. Selv om artiklene skal handle om ulike eksperimenter eller datasett, dukker de samme illustrasjonene opp i ulike artikler. 

Ved hjelp av data fra nettstedet PubPeer, der forskere varsler om mistenkelig bildebruk, bygde forskerne et nettverk der hver artikkel ble koblet til andre hvis de delte ett eller flere bilder. 

Etter å ha ryddet bort små grupper og enkelttilfeller, stod forskerne igjen med et stort nettverk av artikler som delte bilder med hverandre, i alt over 2.200 artikler og 4.000 bildeforbindelser.

Forskerne identifiserte 20 tydelige klynger der de samme bildene gikk igjen. Mange var publisert i samme tidsrom og i samme tidsskrifter. Det tyder på at de ble produsert og sendt inn samlet.

Hypotesen er at artikkelfabrikkene har et bibliotek av bilder som de gjenbruker på tvers av artikler, for å spare tid og ressurser.

Funnene styrker forskernes hypotese om at artikkelfabrikker ikke bare lager falske artikler, men også samarbeider med folk som har makt i tidsskriftene, som redaktører eller mellomledd. Disse kan hjelpe til å få publisert et stort antall artikler i ett enkelt tidsskrift.

For når man ser at mange artikler med de samme bildene dukker opp i samme tidsskrift og omtrent samtidig, tyder det på at noen på innsiden har godkjent hele «partier» med uredelige artikler.

Det er nok med en eller noen få redaktører som spiller på lag for å få dette til å fungere i praksis. 

— Vi er svært bekymret for situasjonen. Organiseringen av artikkelfabrikker tyder på at det vil være vanskelig å motarbeide deres virksomhet, sier Thomas Stoeger ved Northwestern University. 

publisering

Forsker har fått trukket tilbake 16 artikler

Vanskelig å oppdage 

Artikkelfabrikkene tilbyr ulike tjenester, fra falske artikler til publisering i tidsskrifter og vitenskapelige priser. 

— Det virker også som de involverer personer i ulike organisasjoner, inkludert enkelte tidsskriftsredaktører. For øyeblikket er vi usikre på i hvilken grad de ulike aktørene vi og andre har avdekket, er selvstendige organisasjoner eller ulike grener av én enda større organisasjon. Basert på kunnskap om organisert kriminalitet har vi noen uprøvde hypoteser, sier Thomas Stoeger.

Uten spesiell opplæring er det vanskelig å se om et manuskript er ekte eller produsert av en artikkelfabrikk, sier Stoeger.

Han minner om at fabrikkproduserte artikler undergraver offentlighetens tillit til vitenskap og tillit mellom forskere. Forskere som søker opprykk kan ta snarveier ved å pynte på CV-en med falske artikler. 

— Selv om jeg forsker på artikkelfabrikker, har jeg sett søkere som ser ut til å ha brukt dem, sier han. 

forskingsetikk

Høgskulen på Vestlandet: Fire søkte på ph.d.-stilling med falske forskingsartikler

Et eksempel: Konsulent eller artikkelfabrikk? 

Forskerne går i studien én konkret aktør nærmere etter i sømmene. Dette India-baserte ARDA (Academic Research and Development Association).

Ifølge studien opererer ARDA med lister over navngitte tidsskrifter de garanterer publisering i. Khrono finner ikke slike garantier på nettsiden deres, men det er en oversikt over tidsskrifter de kan hjelpe folk å få publisert i. 

Ifølge studien oppdaterer ARDA porteføljen raskt når tidsskrifter blir deindeksert. Dette illustrerer, ifølge forskerne, hvordan aktører i denne bransjen tilpasser seg mottiltak fra forskersamfunnet.

Sannsynligheten for at tidsskriftene på ARDAs liste skal bli deindeksert og miste godkjenningen sin, er langt høyere enn snittet. 

Nesten 10 prosent av ARDAs portefølje bestod av «kaprede» tidsskrifter, altså tidligere legitime tidsskrifter, som har blitt overtatt av artikkelfabrikker. 

I ARDAs portefølje var også tidsskrifter med artikler langt utenfor tidsskiftenes fagområde. For eksempel ble en studie om hasselnøtter i et tidsskrift om HIV/AIDS-behandling.

Svarer: — Har aldri solgt forfatterskap 

I en kommentar til Khrono kaller ARDA forskernes påstander for «ikke bare misvisende, men falske i sin natur».

De skriver:

«ARDA er en akademisk konsulenttjeneste som tilbyr omfattende støtte til forskere, professorer og studenter. Våre tjenester omfatter manusredigering, formatering, plagiatkontroll og forskeropplæring.»

De understreker at de «henviser forskere til tidsskrifter», men har ikke noe med de redaksjonelle prosessene å gjøre.

«ARDA har aldri solgt forfatterskap. Vi tilbyr ikke – og vil aldri tilby – førsteforfatterskap, medforfatterskap eller noen annen form for forfatterplass mot betaling. Vårt oppdrag er å støtte genuin forskning og sikre at forfattere presenterer sitt eget arbeid med integritet.»

De avviser koblinger til tvilsomme tidsskrifter. Selskapet sjekker tidsskrifter basert på offentlig informasjon, men påpeker at de ikke har verktøy som helt sikkert kan oppdage kaprede tidsskrifter.

publisering

Han avslører forskningsfusk: — Skremmende omfang